Ellen Stavlund

nov
08
2017

Frivilligheten som statlig verktøy eller individets og nærmiljøets ryggrad?

Posted 16 days ago ago by Ellen Stavlund
Ellen Stavlund

 

Vi er så gode på verdiordene i Norge, og i Norden, for den saks skyld. –. Vi snakker om tillit, det åpne samfunn, det frie ord, frivilligheten, alle menneskers grunnleggende verdi. Det er grunnmuren i samfunnet vårt, sier vi. -Det er vi stolte av i Norden. Og vi blir beundret og misunt for alle dette, som våre ministre gjerne reiser rundt i verden og soler seg i glansen av. Og det er grunn til å være glad for at vi har et samfunn der slike verdier fortsatt eksisterer.

Det er likevel på tide å spørre, men hvor lenge? Og da tenker jeg ikke på myten om at innvandrere og andre skumle elementer kommer inn og roter det til for oss og våre gode liv. Nei, da tenker jeg mer på en politikk som har problemer med å stole på folket. Riktignok er det stas å snakke om å være til for folk flest, men på de premissene at politikerne har skjønt best hva som er godt for folket.

Ta for eksempel den mye omtalte frivilligheten. Det brukes store ord om den og hvilken betydning den har for velferden vår og økonomien i det hele tatt. Frivilligheten er blitt en del av det store maskineriet. Den kan bidra til at hjulet går rundt både i stat og kommune – og ikke minst i de store mer eller mindre kommersielle organisasjonene som har behov for stor frivillig innsats for å kunne utøve sine oppgaver i samfunnet, ære være, men ikke sjelden på kapitalismens premisser. Frivillig arbeid selges gjerne med hint til engasjement, helse og ikke minst samvittigheten. Skal frivilligheten primært dekke myndigheter og organisasjoners behov eller skal den bygge på individets og lokalmiljøenes behov? Og utgjør disse ståstedene noen forskjell?

Det mener jeg. Den kommersialiserte frivilligheten har en annen hensikt enn den som bygget landet.
Den handler mer om styring, måloppnåelse, resultater og økonomi. I Norge arbeides det nå bl.a. med en melding om den statlige frivillighetspolitikken. Alt dette er i seg selv greit. Men det handler også om i hvilke grad frivillighet skal være et verktøy for myndighetene, og hva skjer egentlig med den andre frivilligheten? Den frivilligheten som springer ut fra egne og lokale behov med ønske om å få bidra ut fra kunnskap, engasjement og ikke minst anledning? Den som ikke kan måles eller testes, men som likevel er viktig for trivsel, selvfølelse og helse?
Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært opptatt av kunnskap og innsikt som et grunnlag for engasjement og mestring. Etter hvert har de nordiske landene utdanningssystem som gir alle rett til utdanning, men som et fastlagt, offentlig anerkjent løp. Det dreier seg om fagplaner, eksamener og tester for å nå de målene myndighetene har satt for kunnskap.
Frivillige organisasjoner i Norden har vært opptatt av å tilby kunnskap ut fra de behovene de har sett hos sine medlemmer og i lokalsamfunnet. Det har betydd engasjement og utvikling utenfor den statlige utdanningsstigen og har også ført til at kunnskap først tilbudt av frivillige organisasjoner er blitt videreført i det offentlige systemet. Det er lang tradisjon for at staten har gitt økonomisk støtte til denne typen kunnskapsformidling, den som ser behov og muligheter, som ikke kan måles etter prinsippene for New Public Management, men som smetter inn her og der etter behov og ønsker.

I Norge strammes det nå inn på støtten, og læringstilbud som har gjort livet godt for mange kan forsvinne. Kunnskapsbehovet og opplevelsen av mestring er et livslangt løp som de frivillige organisasjoners læringsarenaer har gjort sitt beste for å bidra til. For å utvikle tillitt er kunnskap på mange plan og fra mange arenaer et nødvendig utgangspunkt. Tillit er ikke synonymt med å stole på, tenker jeg, tillit er kunnskap, trygghet og forståelse.
Tillit er vesentlig i arbeidet med å bygge en bærekraftig økonomi, et stabilt samfunn og tilfredse borgere, påker Jill Loga i Forskning.no i 2010.

Tillit kan ikke vedtas, å bygge tillit er ikke gratis. Det krever innsats i videste forstand, og det er ikke sikkert staten alltid har rett. Å erkjenne det, kan i seg selv bygge tillit.

Foto från Joseph Pearson på Unsplash





Nyeste billeder