Ellen Stavlund

eg er utdannet lærer og har en master i Media and Communication fra University of Westminister. Jeg har jobbet med utdanning og utdanningsmuligheter i hele mitt yrkesliv, særlig med å legge til rette for voksnes læring. Jeg var assisterende generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet, VOFO, i mange år. Jeg var og er engasjert i NVLs arbeid, i noen år som norsk koordinator, i det siste som leder av nettverket Utdanning for bærekraftig utvikling. Nå er jeg pensjonert fra arbeidet i VOFO, men engasjert som styreleder i kulturorganisasjonen Folkeakademiet Viken, samt aktiv på flere plan i flere i frivillige organisasjoner som arbeider med kunnskap og formidling.

Det er nok ingen tvil om at jeg, etter beste evne,  er opptatt av å bidra til et opplyst og deltakende folk i Norge og Norden.

 


sep
20
2017

Klima og kunnskap

Posted 87 days ago ago by Ellen Stavlund
Ellen Stavlund

 

Under Arendalsuka inviterte Voksenopplæringsforbundet til kortkurs om fakta i klimaendringer og hva som kan komme til å skje om vi ikke bremser utviklingen. En liten familie satte seg ned på stolene. To barn og to voksne. Guttene svarte godt på spørsmålene og var svært våkne og interesserte. De to voksne ble mer og mer forundret og til slutt utbrøt de betuttet: «Hvor har dere lært dette?» På skolen, selvsagt!  Da de forlot vår lille voksenskole, hørte vi at de ivrig fortsatte samtalen.

Skal vi være fornøyd da når neste generasjon er i gang med ta til seg alvoret, og skolen stiller med fagplaner og kunnskap.
Problemet er at det tar tid før disse barna kommer i maktposisjoner. Vi har ikke tid til å vente. Når barn og ungdom kommer hjem med kunnskapen og spørsmålene sine, må de møte voksne som lytter, lærer og forstår. De må møte voksne som har respekt for neste generasjons kunnskap og behov for å tro på en framtid. Ikke kalle dem for ufarlige klovner , slik en av Norges markante politikere gjorde da to ungdommer som representerer hvert sitt lille, men miljøaktive parti fikk plass på stortinget. Riktignok er politikeren en gammel mann som nok ikke møter de verste endringene i sin tid, men det er likevel en trist holdning som påvirker mange usikre mennesker med endringsangst.
Om du ikke tror på at vår/din oppførsel betyr noe for den utviklingen vi alle observerer, kan det likevel være grunn til å spørre; hvor trygt er det for ditt liv at utenfor «muren» er det sult, nød og krig? At millioner av mennesker lever i frykt og uten håp om et bedre liv? Om du overlever greit, kan du nok regne med at dine barnebarn får nok å stri med. Derfor må vi ta ansvar.. Hvordan lever vi egentlig, hvordan kan vi bidra, som enkeltindivid, som lokalsamfunn, som nasjon, globalt?

Alle land har sluttet seg til FNs globale klimamål. De skal nås innen 2030. Det betyr innsats og strukturelle endringer på nasjonale og globale beslutningsnivåer. Men også innsats og endringer  på fra bunnen og oppover. Naturlig nok slår angsten for et dårligere liv inn når klimaendringer og følgende av det blir for nærgående. Da er vi tilbake til behovet for kunnskap, kunnskap som motiverer til å erfare, dele, og inspirere til å prøve ut nye måter å leve på – ikke bare for deg eller meg, men for de som ikke er vår nærmeste nabo, men som lever langt fra oss og som vi ikke ser og hører og dermed blir vanskelige å forholde seg til. Eller for et godt liv for de som kommer etter oss.
Jeg tror de fleste voksne ønsker å leve bærekraftig, men vi har ikke verktøy eller kunnskap nok til å komme i gang på egen hånd. Dessuten er vi mer avhengig av naboen og de sosiale rammene vi fungerer i enn vi ofte er villige til å innrømme, så dersom bare naboen, venner, nærmiljøet, de sosiale gruppene vi ferdes i endrer livsstil, lar vi oss lettere motivere.  Psykolog  Per Espen Stoknes sier  i sin bok Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på Global Oppvarming (Tiden 2017)  »Det som gjør livet verdt å leve,  derimot, er mennesker; våre følelser for familien vår, hjembyen, venner og barn». Derfor er vi villige til å endre adferd når vi forstår eller opplever at vi gjennom hverdagslige handlinger kan oppnå god helse, trygge nærmiljøer, gode sosiale relasjoner, mindre stress, mer forbrukermakt. Men som Stoknes understreker, handlingene må være i tråd med klimakunnskapen. Foreldre, naboer, ledere, frivillige organisasjoner, lærere, pådrivere trenger praktisk kunnskap i form av gode eksempler og teori knyttet til hverdagens utfordringer og muligheter. Kunnskapen finnes, de gode eksemplene finnes, engasjerte, aktive pådrivere finnes. Nå gjelder det å skape de gode møteplassene for deling og inspirasjon til handling. Det haster, for det er bare 12 år til 2030. Og klimaendringene skjer akkurat nå.

Ellen Stavlund
 





Nyeste billeder