Et knippe refleksjoner om inkludering og voksnes læring

Jeg har blitt utfordret til å fabulere omkring inkludering.
Jake Oates/Unsplash

Af 

Professor Jon Rogstad

Forskningsleder Fafo

 

Et begrep mange bruker uforpliktende og med påfallende letthet. De sier det gjerne i første del av en tale eller enda oftere kan man høre ordet som en innledende honnør i åpningen av en konferanse. Da sies det alltid med en innforlivet selvfølgelighet. For i seminarlokalenes lune varme er alle enige. Og vi er enige om at inkludering er bra. Ikke minst er vi enige om at det motsatte er dårlig. Da sikter jeg til ord som ekskludering, utenforskap eller fra vondt til verre, de andre.

 

I de kommende avsnittende vil jeg problematisere denne selvfølgeligheten. Altså forestillingen om at alle mener godt når de sier inkludering. På veien vil jeg snuble over Karl Ove Knausgård, og problematisere om ikke rett til likhet i praksis ofte er plikt til likhet. Jeg vil også sneie kort innom spørsmålet om inkludering er noe som kan og bør læres. Aller først noen ord om de andre og visjoner om brobygging.

 

Vi og de andre

Jeg kjenner at det er fristende å bruke anførselstegn. «De andre». Da mener man det liksom ikke. I hvert fall ikke helt. Kanskje de ikke er andre, men man antar at de er de andre. Det er litt som med diskusjoner om eksistensen og relevansen av rase. Uavhengig av eksistensen ut fra et biologisk ståsted, er relevansen der så lenge mange tror det finnes raser. 

 

Noe av det samme skjer med inkludering uansett hvilken minoritetsgruppe vi snakker om. Det skyldes at inkludering innebærer at «de andre» blir innlemmet i et «vi». Selve begrepet forutsetter noe større, som minoritetene kan inkluderes inn i. Dette kan selvsagt skje på flere måter. Først og fremst ved at de forandrer seg eller at vi forandrer oss, eller enda bedre i et inkluderende og varmt samfunn - gjensidig tilpasning der alle forandrer seg litt. Da kan man møtes på midten, holdt sammen av et samfunnslim, og drevet fram av at alle grunnleggende sett slutter opp om et sett av noen felles kjøreregler. På fagspråket kaller vi gjerne slike samfunnskrefter for social cohesion.  Poenget er enkelt, banalt og viktig. Et «vi» forutsetter eksistensen av, eller forestillingen om at noen er «de andre». Skarpere formulert kan man si at «vi» skapes som en kontrast til «de andre». Denne motsetningen har store politiske implikasjoner. Da tidligere president Bill Clinton lanserte Race Relations Act, hvor han tok til orde for at det skulle bygges en bro mellom «vi» og «de andre», ble det hevdet at dette brobyggingsprosjektet i utgangspunket var feil. Det var en gal tanke, ganske enkelt fordi en bro forutsetter at det er en avgrunn mellom.

 

Dalstrøka innafor

Hva tenker vi på når vi sier inkludering? Jeg tror de fleste tenker på at de andre skal bli som oss. Men man vil ikke si at «de andre» skal bli som «vi». Det har vi hørt at er gal tenkning. Vi har lært at det heter assimilering. Et begrep noen amerikanske forskere brukte for å si at andre ensidig skulle tilpasse seg. Da er inkludering og integrering mer egnet. Ikke minst synes vi det er bedre å si at «de» skal kvalifisere seg enn at «de» skal tilpasses (oss). Når «de» lærer er det de selv som velger å bli som oss. Det lyder jo langt bedre.

 

Men hva kan man egentlig lære som voksen? Jeg kjenner en som har bodd i Norge i nesten 30 år. Hun er glad i tur, brunost og ski. Men det betyr ikke at hun har fått med seg begrepet «dalstrøka innafor». Når lærte jeg egentlig det selv? Hva da med en traumatisert, analfabet flyktning som kommer til Norge som voksen. Kan han eller hun noen gang bli en del av et vi? Hva slags inkludering snakker vi i tilfelle om da? For mange er nemlig ikke Norge bare et land. Det er «den norske nasjonens hjem», som Asle Toje skrev for å få fram frykten for at «etniske nordmenn» vil kunne komme i mindretall i framtidas Norge. Med andre ord, at det aldri vil kunne bli et «vi».

 

Nå vil selvsagt en del hevde at det kanskje ikke er nødvendig med et «vi» for å ha et såkalt inkluderende samfunn. Det er som mosaikk eller salad bowl, som er to metaforer som ofte brukes for å beskrive et samfunn bestående av ulike deler som samlet utgjør et felles hele.

 

Hvis det er en ting vi er stolte av i Norden tror jeg svært mange ville si at det er egalitet. Vi er likhetssamfunn.

Rett til likhet og rett til forskjell

Utfordringer med inkludering tydeliggjøres likevel om man spinner videre på at politikkens utfordring på dette feltet er å forene to uforenelige størrelser: På den ene siden, rett til likhet, på den andre, lik rett til forskjell. Mens det førstnevnte er en fanesak i den norske egaliteten, innebærer anerkjennelse av mangfold at det legges til rette for ulike, men likeverdige måter å leve på. Men som antropologen Marianne Gullestad har påpekt, er det en utfordring i Norge fordi vi har en tendens til å blande sammen likhet og likeverd. I praksis ender det med at man må være lik for å bli vurdert som likeverdig.

 

Poenget er kanskje at i det nye Norge må vi anerkjenne at det er flere veier til det gode liv. Mens likhet er et mål i arbeidslivet, er tilhørighet og respekt for forskjeller viktig i andre deler av samfunnet. Jeg har derfor tidligere hevdet at «likhet og forskjell ikke er gjensidig utelukkende størrelser, men må knyttes til konkrete samfunnsarenaer. Følgelig er det ikke tale om én inkluderingspolitikk, men flere.»[1]

 

I det offentlige ordskiftet har det vært bred motstand mot å holde opp assimilering som et politisk mål. Innenfor akademia har imidlertid assimilering blitt revitalisert, ikke minst gjennom nye arbeider av sosiologen, Jon Horgen Friberg. Utfordringen er uansett å sikre økonomisk deltakelse og sosial tilhørighet. Det fordrer en politikk som åpner for likhet og ulikhet på samme tid. Spissformulert kan man hevde at det store problemet oppstår dersom minoritetsgruppene kommer ulikt ut der de ønsker likhet (eks. arbeidslivet), mens de tvinges til likhet der de ønsker anerkjennelse for forskjell (eks. et obligatorisk religionsfag).

 

Diskusjonen strammes imidlertid til om vi fokuserer klarere på tilhørighet. Ikke i form av å være medlem i nasjonen (statsborgerskap), men om man føler seg som en del av det fellesskapet som finnes i Norge. Retorisk kan man spørre om det ikke er slik at en person selv må oppleve seg som inkludert for faktisk å være inkludert. Fra et rent økonomisk perspektiv er svaret nei. Men blir ikke et ensidig økonomisk perspektiv på inkludering vel kynisk? Og er det ikke nær like kynisk om man gjør en implisitt forutsetning om at dersom folk har arbeid så føler de seg også inkludert?

 

I min forskning har jeg møtt mange som forteller at de føler utenforskap i Norge. Å ha arbeid svekker tidvis, men langt fra alltid denne følelsen. Enkelte forteller at deltakelse av og til forsterker opplevelsen av at man kan være med i det norske fellesskapet, men bare inntil et visst punkt: ”Hvor kommer du egentlig fra?”, er et spørsmål mange refererer til som eksempel på at de ikke slipper til som en selvfølgelig del av fellesskapet. At minoriteter alltid må være klare til å forsvare sin posisjon og de derigjennom blir sett som representant for andre.

 

Egalitet som frihet eller som plikt

Hvis det er en ting vi er stolte av i Norden tror jeg svært mange ville si at det er egalitet. Vi er likhetssamfunn. Små land hvor det er små lønnsforskjeller, hvor alle kan bli alt. I Norge blir vi som stoltest når vi ser bilder av folkekongen, Kong Olav, som en gang betalte på trikken. (Det har riktignok senere vært påpekt at dette var iscenesatt, men denne forfatter kjenner ikke til mer enn bidet av hendelsen). Sikkert er det at tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, sa at det er «typisk norsk å være god», og at hun ikke kunne sagt at det er typisk norsk å være best. Om ikke janteloven er norsk, så har den hatt særlig god spredning og vekstvilkår her til lands. Mon om det er særlig annerledes i de andre nordiske landene som også er preget av sterke tradisjoner for egalitet, holdt opp av en godt utbygd velferdsstat som er finansiert i form av et spleiselag.

 

Nettopp derfor er det interessant når jeg har intervjuet arbeidsgivere og bedt dem om å beskrive sin drømmearbeidstaker. Da kommer det alltid én beskrivelse. Sagt på en annen måte, uansett hvilken bransje man ser på, er det hva jeg og kollega Erika Braanen Sterri har omtalt som «gjennomsnitt pluss». Man ønsker en person som passer inn. Og da er man egentlig mer opptatt av hvem «vi» er enn hvem den andre er. Mange arbeidsgivere har sterke oppfatninger om at det er en særlig kultur i virksomheten. Og man spør seg om nye arbeidssøkere passer inn i denne kulturen. De sier gjerne noe slikt som – de kan være hvordan de vil, bare de er som oss.

 

Vår antakelse er følgelig at denne friheten i egalitet, i praksis kan innebære en plikt til likhet. Det enkleste eksempelet er håndtrykket og betydningen vi tillegger det i Norge. Faktisk er den så sterk at om du som arbeidssøker går inn på NAVs sider for å få gode råd, så sier de at du bør øve på nettopp håndtrykket. Det skal være fast, og så skal du se den du hilser på i øynene. Og til deg, kjære leser, som tviler på kraften i dette, gjør følgende. Ta en i hånden. Gi vedkommende et skikkelig slapt håndtrykk mens du ber om et lån og sier at du er en helt sikker betaler. Håndtrykket tolkes som uttrykk for så mye mer enn bare en hilsen.

 

En anelse Knausgård

Mens jeg skriver om likhet kom jeg til å tenke på en av Karl Ove Knausgårds bøker. I boka Om sommeren, skriver han utfordrende om intelligens og egalitet. Han hevder at «i egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller jo er grunnleggende ikke-egalitære».[2] Det er altså ikke bare å lære, for man oppnår ikke likhet av den grunn. Når det gjelder innvandrere som er tematikken her er det likevel ofte et stort behov for å lære. Blant dem er det tross alt mange som har kommet til Norge i sen alder og som derfor trenger påfyll av kunnskap.

 

Men hva kan de egentlig lære som ikke bare er et bidrag til innordning? I slutten av delen om intelligens skriver nemlig Knausgård noe som er langt mer utfordrende. Han hevder at «For selv egalitære samfunn behøver mennesker som utmerker seg gjennom sin intelligens, og skolen er ikke først og fremst til for å formidle kunnskap, men for å sile, slik at de intelligente havner på rett plass, mens alle de andre skal lære at det ikke er forskjell på mennesker, slik at de senere kan godta å bli styrt av de intelligente.»

 

Snakk om intelligens og faste forskjeller skaper en trykkende stillhet i Norge. Enda verre er det om man kobler dette til innvandrere, enn si rase. Til lesere som nå er urolige. Slapp av. Jeg skal ikke gå den veien. At dere ble urolige er mer enn nok for meg. For å få fram mitt poeng holder det lenge med å peke på at poenget, slik jeg leser Knausgård, er at inkludering har en funksjon i at de fleste gjennom læring aksepterer en orden. For meg er ikke inkludering at alle skal være like. Like lite som det per definisjon er slik at det er feil om en med pakistansk bakgrunn kjører taxi, vasker eller hva det skal være. Problemet er om han eller hun ikke gjør det vedkommende gjør ut fra hva vedkommende kan, men ut fra hva slags bakgrunn vedkommende har. Det hjelper lite å ta lang utdanning for en med innvandrerbakgrunn dersom vedkommende aldri får tatt den i bruk.

[1] Rogstad 2015

[2] Karl Ove Kanusgård, Om våren s 40

Denna artikel ingår i den tryckta tidskriften Dialog Inklusion och integration, utgiven november 2017