Sturla Bjerkaker

Jeg fylte 70 år i september, og det er vanskelig å akseptere at jeg derfor defineres som "gammel". Jeg kaller meg "arbeidende pensjonist" etter nesten 20 år som generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet og før det nesten 5 år som rektor for Nordens Folkliga Akademi. Jeg er nordist og voksenpedagog og driver nå som spesialrådgiver i mitt eget firma BJERKAKER LEARNING LAB. En del av min jobb og også min hobby er å skrive. Jeg liker skrive. I NVL-bloggen kan jeg kombinere både hobby og faglige interesser.


sturlabjerkaker@gmail.com

Seneste blogs

people-2557451_1280.jpg
Life Skills – kan det læres?
Det ligger i tiden å snakke om «soft skills» og «life skills», «hard skills» er ute, det er vi

colorful-colourful-cubes-1822568.jpg
Alfa. Beta …
Alfabetet er et viktig redskap for kommunikasjon. Å beherske bokstavene er fundamentalt for å kunne

kvinder-i-skoven.jpg
Videre
Videre er et ord som – I alle fall på norsk – peker både framover og utover. Det gjelder å komme seg

human-rights-1898841_1280.jpg
Det var det…
Så er 2018 historie og mange lot året passere uten en eneste tanke på at vi «feiret» 50 års jubileum

paris 1968.jpg
… 50 år
Det er i år 50 år siden 1968, and so what, spør du. Året 1968 er – eller var? – symbolet på det siste ordentlige politiske opprøret av en viss bredde vi har hatt i Vest-Europa.

gösta og Sturla.jpg
Gösta
Demokratiet må holdes ved liv. Som Gösta sier: Vi må holde dialogen levende. Hele tiden. Demokratiets kjerne er at vi forstår og aksepterer at alle mennesker har lik verdig og skal ha like rettigheter.

Kommentarer

comment fed artikel ...

Nyeste billeder

jun
27
2018

… 50 år

Posted 1 years 87 days ago ago by Sturla Bjerkaker
Sturla Bjerkaker

 

”Grässtråets barn, så lika sin fader,
Växa och dö i oändliga rader;
Morgon blir afton i evig ring.
Tiden är ingenting.”

F. M. Franzén (1772 - 1847)

Diktet innleder Hans Alfredsons slektskrønike og roman "Tiden är ingenting" fra 1981 og tilskrives F. M. Franzén (1772 - 1847), finlandssvensk salmedikter, men vi skal litt lenger tilbake i tiden. Det er i år nemlig 50 år siden 1968, and so what, spør du. Året 1968 er – eller var? – symbolet på det siste ordentlige politiske opprøret av en viss bredde vi har hatt i Vest-Europa.

Studentgrupper med Daniel Cohn Bendit i spissen stormet ikke Bastillen i Paris, men Sorbonneuniversitetet samme sted. De klarte å få store arbeidergrupper med i et politisk opprør mot det bestående. I Norden fulgte vi etter, og vi vikk på kort tid ganske sterke kommunistiske avskygninger som skulle komme til å prege i alle fall de nest 10 – 15 årene. Politikken ble dreid mot venstre og vi fikk bl.a. økt studentinnflytelse ved våre universiteter. 

I ettertid kan vi se at opprørene og venstreaktivismen også fikk sine avleggere i pedagogikken og synet på livslang læring. Hvor mye brasilianeren Paulo Freire influerte på dette er litt uklart. Hans "bibel" for mange av oss som ble voksne på denne tiden kom riktig nok i 1968 (!), men kom i dansk utgave på Christian Ejlers’ Forlag først 10 år senere, i 1978. Freire skriver:

"… Radikalisme, opmuntret af en kritisk ånd, er altid skabende. …. Radikalisme er kritisk og således frigjørende."

Begrepet "frigjøringspedagogikk" er klistret til Freires navn. De undertryktes pedagogikk er en pedagogikk som må lages med, ikke for de undertrykte, sier han. Ennå litt senere, åpenbart inspirert av Freire, kom Knud Illeris med "Modkvalificeringens Pædagogik" (Unge pædagoger, 1981). Om problemorientering, deltakerstyring og eksemplarisk innlæring. Som Freire sier han at læring må foregå med og ikke for de lærende – elevene, studentene eller best: deltakerne. Det blir nødvendig – sier Illeris – å stille opp et didaktisk prinsipp som sikrer elevene medbestemmelse i undervisningen. Illeris’ bok er et politisk innlegg i et forsøk på å stikke ut linjene for en pedagogikk som støtter lønnsarbeidernes interesser i klassekampen.

Altså: Vi kjenner igjen den politiske retorikken fra 1968 også i pedagogikken. En avlegger av denne tenkningen kan vi også – om enn en smule søkt – finne i den første norske lov om voksenopplæring fra 1976. Deltakerstyring og deltakerinnflytelse var sentrale politiske og pedagogiske prinsipper som gjennomsyret mye av loven, bl.a. som et resultat av stor innflytelse fra krefter i daværende Arbeidernes Opplysningsforbund.

Og i dag? Finner vi noe sted noen rester av denne type radikal tenkning i kompetansepolitikken eller voksenpedagogikken? Kan vi si at frontingen av læring på arbeidsplassen er en rest av 1970-årenes radikale pedagogiske tenkning, eller er det kun en konstatering av hvordan man lærer best? Dessverre tror jeg nok svaret blir nei, men når "tiden er ingenting" er det vel ingen ting i veien for at den kan oppstå igjen. Mange steder trengs fortsatt frigjøringspedagogikk.