Sturla Bjerkaker

Jeg fylte 70 år i september, og det er vanskelig å akseptere at jeg derfor defineres som "gammel". Jeg kaller meg "arbeidende pensjonist" etter nesten 20 år som generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet og før det nesten 5 år som rektor for Nordens Folkliga Akademi. Jeg er nordist og voksenpedagog og driver nå som spesialrådgiver i mitt eget firma BJERKAKER LEARNING LAB. En del av min jobb og også min hobby er å skrive. Jeg liker skrive. I NVL-bloggen kan jeg kombinere både hobby og faglige interesser.


sturlabjerkaker@gmail.com

Seneste blogs

human-rights-1898841_1280.jpg
Det var det…
Så er 2018 historie og mange lot året passere uten en eneste tanke på at vi «feiret» 50 års jubileum

paris 1968.jpg
… 50 år
Det er i år 50 år siden 1968, and so what, spør du. Året 1968 er – eller var? – symbolet på det siste ordentlige politiske opprøret av en viss bredde vi har hatt i Vest-Europa.

gösta og Sturla.jpg
Gösta
Demokratiet må holdes ved liv. Som Gösta sier: Vi må holde dialogen levende. Hele tiden. Demokratiets kjerne er at vi forstår og aksepterer at alle mennesker har lik verdig og skal ha like rettigheter.

digitization-of-library-3068971_640.jpg
Digital Festival
Vi må alle i alle aldre være på nett. Det underlige er imidlertid at det offentlige overlater til det sivile samfunn å løse denne utfordringen.

NFA.GIF
NFA 50
I år er det 50 år siden Nordens Folkliga Akademi ble etablert i Kungälv i Sverige.

Dirigenten.jpg
Dirigenten
Møtet er demokratiets viktigste verksted og verktøy.

Kommentarer

comment fed artikel ...

Nyeste billeder

aug
11
2017

Coffee break

Posted 1 years 125 days ago ago by Sturla Bjerkaker
Sturla Bjerkaker

 

Og så var der kaffe bagefter … Så tar vi fikapaus… It’s comfort break with coffee and tea. Så opptatt vi er av pausene. Så viktig vi mener at de er. Pausene. Pausene representerer brudd – breaks – på kontinuiteten. Vi blir tatt ut av våre komfortable lytterposisjoner og sendt ut i sosiale fellesskap. Vi skal «mingle», se andre i øynene, svare på nærgående spørsmål, til og med kanskje bli kjent med mennesker vi ikke har møtt før, for oss – nye mennesker. Pausene tar oss ut av våre komfortsoner.

Det begynte med de danske foredrag på folkehøjskolerne. Andektig sitter forsamlingen og lytter til en av Grundtvigs efterkommere. Foredraget handler om fortid og framtid, og om højskolernes rolle i et postmoderne samfunn. Det kan være K.E.Larsen eller Finn Slumstrup eller Kjeld Krarup eller en annen som står der oppe, det er ikke det viktigste, men foredraget er godt og forsamlingen nikker. Bagefter serveres Det Grundtvigste Sakrament – som altså er kaffe og danske wienerbrød (og wienerbrød heter betegnende nok Danish Pastry på engelsk). Under sakramentet foregår foredragets sosiale spill. Det var sgu et godt foredrag, kan en kjent si til en ukjent. Og ja, i lige måde.

Så er vi på Nordiska Folkhögskolan i Kungälv nord om Göteborg. Vi er aktive i et gruppearbeid om hvordan vi skal kunne nå fram til innvandrerhustruer på Hammarkullen med informasjon om kurser i svensk. Men så plutselig er klokken halv ti på formiddagen, og det svenska samhället stopper opp. Også vi, på kurset. Det er fikapaus. Kaffe och bulle. Mellom halv ti og ti. Om du i dette tidsrommet skulle finne på å be om en tjeneste for eksempel på den lokale Pastorsexpeditionen får du kontant beskjed: Kom tilbake klokken ti. I fikapausene foregår det svenske arbeidslivets sosiale liv. Der livner selv den mest rigide ombudsmann til med fortellinger om sitt familieliv eller sin seneste studiecirkel i spansk.

Neste scene: I Leicester holder the National Institute of Adult Continuing Education (NIACE, nå the Learning and Skills Council) et arbeidsseminar om kurs for “Asylum Seekers”. Et viktig tema, da som nå. En professor ved Leicester University holder foredrag. Trettifem deltakere blir delt i grupper og skal diskutere foredraget. Men først er det Comfort Break. Det settes fram kjeks og kaffe og te og vegetarisk håndmat med indisk touch. (Over 50 prosent av Leicesters innbyggere er innvandrere, de fleste med indisk bakgrunn.). Her er det ikke lett å skape nye relasjoner. De fleste har nok med de man kjenner fra før.

Jeg har deltatt i utrolig mange pauser. Noen ganger går diskusjonen livlig. Andre ganger har jeg behov for å trekke meg unna og være alene. Andre ganger igjen vil jeg gjerne, men finner det vanskelig å bryte inn i etablerte samtaler mellom folk som kjenner hverandre fra før. Men jeg har hatt som mål å bli kjent med minst ett nytt menneske på hvert møte eller hver konferanse – og altså i hver pause - jeg har vært med på. Så etter hvert er jeg nok blitt kjent med noen. Det hjelper med kaffe. Pauser er både vanskelige og viktige.

Sturla Bjerkaker