Seneste blogs

Nyeste

Kommentarer

comment fed artikel ...

Nyeste billeder

feb
13
2019

Elite, jeg? Nei, fri og bevare meg!

Posted 122 days ago ago by Ellen Stavlund
Ellen Stavlund

 

Elitebegrepet er under angrep i Norge. Ingen vil være elite og hvis noen innrømmer at det kan være noe i det, så er det fordi man (tilfeldig?) har fått en posisjon som gir makt og innflytelse. - Men egentlig er jeg et helt alminnelig menneske fra enkle kår. Eller noe sånt. Eller som Øystein Dørum, sjeføkonom i NHO svarer på spørsmål fra avisa Klassekampen: Er du en del av eliten? Ja, dessverre.

Bakgrunnen for de hissige diskusjonene er likhetsnorge, sier Jørn Lundgren postdoktor i sosiologi. Med bakgrunn i historie, tradisjoner og den nordiske modellen vil vi ikke være bedre enn resten. Opprinnelig betyr elite å være utvalgt, og det er ikke en god betegnelse i et land der vår identitet er å arbeide og streve i vårt ansikts sved for familie, land og folk. Mange norske politikere er spesielt stolte av sin enkle bakgrunn og hva de har oppnådd – mot alle odds. Eliten vil ha kredit for det de får til, ikke skjelles ut fordi de har makt og innflytelse. 

Elite er blitt et skjellsord 

Elite brukes gjerne som karakteriserende skjellsord av motstandere: Osloeliten, pengeeliten, kultureliten, makteliten. I likhetsnorge protesterer de som har jobbet seg opp fra det som kalles en enkel bakgrunn vilt. Enten det går på økonomi, kultur eller politisk makt. Som Erna Solberg, Norges statsminister, repliserte på spørsmålet om hun er en del av eliten: Jeg tror ikke man kan si om meg at jeg er representant for eliten med tanke på min bakgrunn. I seks år har hun toppet en liste over Norges mektigste kvinner.

Hva kan så årsaken være til at elite har blitt et begrep ingen vil identifisere seg med, egentlig?

Norge er stolt av den nordiske velferdsmodellen, samtidig som den er offer for politisk retorikk og en utvikling som må tas på alvor. Det er kampen mellom by og land, det er de økende forskjellene hos befolkningen. Noen få blir rikere, i dag besitter en prosent de rikeste 45% av finansformuen i Norge. Mange blir fattigere. 

Hvem har skylda?

Det er fristende å gi den såkalte eliten skylda. Det er det den politiske kampen synes å gjøre. Og vi ser den i flere land. En av grunnene kan være at i de vestlige land har den store middelklassen på mange måter vært en slags elite, i alle fall i global sammenheng. Middelklassen har stabilisert, og selv fått det beste ut av samfunnet den lever i. Det har vært grunnlaget for den nordiske modellen, en velferdsstat for alle, der middelklassen har vært garantisten. Så viser det seg at selv i en demokratisk velferdsstat føler store grupper seg uten innflytelse og makt. De opplever å bli stående igjen, uten jobb, uten betydning, skattebelagt, mens noen bare blir rikere og rikere og får mer makt. Middelklassen tappes i begge ender og eliten får skylda.

Hilde Gunn Slottemo, historiker og professor, Nord Universitet (VG 13. januar) sier at vi trenger et språk for å snakke om sosiale, økonomiske politiske og kulturelle forskjeller mellom mennesker, et begrepsapparat som åpner ikke lukker samtalen, slik elitediskusjonen gjør. 

Hva gagner folket?

Vi kan i alle fall ikke fortsette å banke hverandre i hodet med uklare ord som alle legger forskjellig mening i, men se på virkeligheten. Hvor store forskjeller tåler en velferdsstat? Dersom eliten ikke vil være elite, må den antageligvis innrømme sine posisjoner og hvilken makt og innflytelse den har, enten det er politikk, økonomi eller kultur. Og det er helt sikkert, vi trenger de dyktige folka, de som viser veg og tør. 

I mediedebatten virker det som «folket» er alle aktørenes hensikt og mål, heldigvis, men for å bli trodd, må eliten vite hvem folket er og hva som tjener det og velferdsstaten.

Ellers mistenker vi dem for å være utvalgte – uten ansvar for andre enn seg selv.

– A group or class of people seen as having the most power and influence in a society, especially on account of their wealth or privilege. (Oxford living dictionaries)”