Ellen Stavlund

eg er utdannet lærer og har en master i Media and Communication fra University of Westminister. Jeg har jobbet med utdanning og utdanningsmuligheter i hele mitt yrkesliv, særlig med å legge til rette for voksnes læring. Jeg var assisterende generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet, VOFO, i mange år. Jeg var og er engasjert i NVLs arbeid, i noen år som norsk koordinator, i det siste som leder av nettverket Utdanning for bærekraftig utvikling. Nå er jeg pensjonert fra arbeidet i VOFO, men engasjert som styreleder i kulturorganisasjonen Folkeakademiet Viken, samt aktiv på flere plan i flere i frivillige organisasjoner som arbeider med kunnskap og formidling.

Det er nok ingen tvil om at jeg, etter beste evne, er opptatt av å bidra til et opplyst og deltakende folk i Norge og Norden.


ellen.stavlund@vofo.no

jan
17
2018

Hva skal vi med pensjonisten?

Posted 126 days ago ago by Ellen Stavlund
Ellen Stavlund

 

Tidligere var pensjonisten ofte en person som hadde stått I arbeid I godt over 40 år, ganske sliten, og gledet seg gjerne til å rusle i hagen, i naturen, være på den enkle hytta, eller bare sitte i godstolen. Ofte var de menn. Ofte ble overgangen for stor fra «ståpå» livet til sittelivet. Og pensjonisttilværelsen ble ikke så lang. Og konene som ikke hadde vært «ordentlig» i arbeid og dermed ikke ble ordentlig pensjonister ble igjen alene med lite gods og gull. Det er nok noen myter i dette, for mangfoldet var der, da som nå. Men det er slik vi forteller det.

Fortellingen har endret seg

Nå er pensjonistene blitt flere og sprekere, vi er både kvinner og menn, og yngre, muligens.  Vi er visstnok rikere også. Vi har opptil flere bosteder, vi vil leve, reise og forbruke.  I alle fall når jeg legger  mediemyten om pensjonisten til grunn.
I den fortellingen er jeg, pensjonisten, velstående, frisk og full av opplevelsestrang. Jeg har ikke tid til barnebarn, jeg bor mye i syden for å få billig vin og mye sol.  Og skrekk og gru for samfunnet; jeg har tenkt å bli skikkelig gammel, og når jeg blir gammel blir jeg en stor belastning.  Det kommer ikke til å være verken penger eller folk nok til å ta seg av meg. Jeg blir en passiv mottaker, jeg kommer til å bruke opp helseressursene, og hvor gammel har jeg egentlig tenkt å bli? Jeg er eldrebølgen eller var det tsunamien?   Samfunnet gruer seg!

Det er forresten lenge siden jeg kunne definere meg inn i ei målgruppe. Jeg vet ikke nok om hvem som egentlig er der, men på bildene ser de unge, vakre, elegante og vellykkede ut. Selv de som er gamle. Det er egentlig ikke helt sant lenger at jeg ikke passer inn i ei målgruppe.  Nå tilhører jeg det grå gullet; eventyrlysten pensjonist uten forpliktelser. Mange vil nå inn til den målgruppen. Hvis jeg ikke har cash, kan jeg bare låne på huset og nyte livet, sier bankmannen.
Jeg er forresten i en annen målgruppe også; den for frivillighet. Der er jeg skikkelig attraktiv. Særlig de store, godt drevne organisasjonene med effektive administrasjoner er gode på tilbudene. - Du er pensjonist, vil du gjøre noe meningsfylt? Vil du bidra til en bedre verden, leksehjelp, besøkstjeneste osv. Vi kan hjelpe deg med et meningsfylt liv, mosjonere, møte folk, få deg ut av huset, opp av sofaen. Kom til oss!
Tilbudene er mange. Jeg er usikker på om det er min kompetanse som er i vinden eller mitt bidrag til billigere omsorg. Det er nok godt ment. En dag blir jeg kanskje glad for at pensjonister vil komme seg ut i livet og fylle på med mening ved å besøke meg.

Politikerne vil at pensjonister skal jobbe lenger, tjene penger og betale skatt. De må bidra, sier de ellers går det ikke i hop. Men arbeidslivet vet ikke hva de skal gjøre med gamle folk, ansette er stort sett ikke aktuelt.  Det henger ikke helt sammen, nei.
Men hva vil jeg, pensjonisten? Tja, jeg vil helst være meg, ikke i pensjonistmålgruppa, ikke utdatert, ikke en utgift, ikke riking, bare meg og det jeg kan, det jeg har lært gjennom et langt yrkesliv. Det livet har gjort meg til. Jeg vil gjerne bidra, være frivillig og hjelpe til, jobbe også, men helst med respekt for at erfaringer og kunnskap jeg har ervervet meg ikke forsvant en fødselsdag, og jeg selv ble borte i en grå masse.
I Porsgrunn kommune (Telemark) har et aktivt Eldreråd fått bred plass. Det er forresten helt greit å være eldre, det er en tilstand ikke en rolle.  Kommunen og eldrerådet har bidratt til en mentorordning for unge kulturbedrifter. Erfarne folk fra næringslivet har så langt frivillig bistått seksten bedrifter med råd og kunnskap, og til et godt liv.  Det er kommunen sin, det!

Foto av Tiago Muraro på Unsplash



Nyeste billeder