Ellen Stavlund

eg er utdannet lærer og har en master i Media and Communication fra University of Westminister. Jeg har jobbet med utdanning og utdanningsmuligheter i hele mitt yrkesliv, særlig med å legge til rette for voksnes læring. Jeg var assisterende generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet, VOFO, i mange år. Jeg var og er engasjert i NVLs arbeid, i noen år som norsk koordinator, i det siste som leder av nettverket Utdanning for bærekraftig utvikling. Nå er jeg pensjonert fra arbeidet i VOFO, men engasjert som styreleder i kulturorganisasjonen Folkeakademiet Viken, samt aktiv på flere plan i flere i frivillige organisasjoner som arbeider med kunnskap og formidling.

Det er nok ingen tvil om at jeg, etter beste evne, er opptatt av å bidra til et opplyst og deltakende folk i Norge og Norden.


ellen.stavlund@vofo.no

Stikk innom, da vel!

 

 

Jeg vokste opp et vakkert sted, men forholdsvis avsides, ved enden av en vei. Det var ingen kafe for espresso eller kaffelatte i nærheten. Det var heller en kafé i hvert hus. Og det var kjærkomment når noen stakk innom. Moren min hadde alltid kaker og kaffe klar, i tilfelle. 

Hun var en arbeidsom og effektiv dame som ikke sløste med tiden. Men når noen tok seg tid til å stikke innom, var det alltid pause og varm velkomst. Besøkene var ikke langvarige, alle hadde mye å gjøre på hver sine områder, men det var godt med en prat og en pause fra dagens slit. Slik var det i bygda, arbeidsomme folk som likte å kjenne og vite om hverandre, noe var mer sladder enn nyttig informasjon, men møtene hadde verdi. De var der og da, de motvirket ensomhet, isolasjon og angst. 

Jeg lærte at det å banke på ei dør, eller ringe på klokka, stikke innom, var en viktig kommunikasjonsform som det også var nødvendig å ha visse kjøreregler for. Ikke bli for lenge, si fra dersom det virkelig ikke passer. Men det skjedde innenfor trygge og kjente rammer. 

Møte med venner

Da jeg var blitt voksen, flyttet jeg til et helt ukjent sted, en by i Norge, med mann og barn. Jeg ville gjerne ha venner og møtte alle med åpent sinn. En hyggelig familie sa; stikk innom oss en dag, da. Med god erfaring fra min egen bygd, dro min lille familie på sykkeltur en søndag og banket på døren. Vi var tydelig ikke velkomne. Mottagelsen var så avvisende at vi en gang for alle lærte at min barndoms regler ikke gjelder i alle sammenhenger. Man kommer ikke ubedt. Men også at det er viktig å stå for det man sier, slik jeg fikk oppleve i et annet tilfeldig møte i samme by. Hun sa: – Vi må ta en kaffe en dag. I mitt stille sinn avfeide jeg hele invitasjonen. Klok av skade. Men hun ringte noen dager senere og fortalte at hun hadde lært en lekse. Som innflytter hadde hun fått mange løse invitasjoner, men erfart at det ikke stakk særlig dypt. Hun ville vise at hun ikke var sånn. Så det ble kaffe og kake og et varig, verdifullt vennskap. 

De gode møtene gjør noe med oss; som godt voksen var vi tre stk. på sykkeltur i Danmark. En dag syklet vi rett og slett for lenge, det ble mørkt og vi fant ingen plass å overnatte. Løsningen ble å svinge inn på en bondegård, banke på døra og spørre om å få slå opp teltet bak låven. Ikke på noen måte var det aktuelt, vi skulle sove på gjesterommet. Det endte opp med et herlig kveldsmåltid og ikke mindre oppdekning til frokosten dagen etter. Det gamle bondeparet delte mange gode, danske historier med oss. Det ble en varm, lærerik opplevelse og et minne for livet.

Nye tider

Livet i bygd og by har endret seg og er på mange måter ganske likt nå; med arbeid, karriere, familie, sosiale medier, nettserier, barnas aktiviteter; alt i alt en hektisk hverdag der mange ikke har ork til en gang å drømme om å stikke innom noen – eller hjelp! – å få uventet besøk. Selv bestevenner og søsken, foreldre, døtre, sønner texter, sender epost eller bruker facebook om de vil ha kontakt. Anerkjennelse gis mest gjennom likes. Vi bor tettere en noen gang, omgitt av mennesker fra forskjellige kanter av verden, har 200 venner på facebook, men kan møte naboen ute i verden uten å ane at han bor ved siden av oss. 

Da er det kanskje naturlig å være litt tilbakeholden med invitasjoner og utrygg når det ringer på. 

Hold ord

Selv har jeg opplevd å være innflytter mange steder og fått god trening i både å stikke innom og å be folk stikke innom. Men med erfaring; ikke altfor impulsivt og etter beste evne forsøkt å holde ord. Min unge venninne, innvandrer fra Hviterussland, ble så glad da hun under et sosialt samvær ble invitert på hyttetur med et norsk par. Hun hadde et stort ønske om å oppleve en norsk hytte. Men tiden gikk, ingen konkret invitasjon kom. En dag møtte hun paret igjen. De husket ikke at de hadde lovet henne en hyttetur, det ble heller ikke noe av. Det var kanskje godt ment, men ikke greit, verken overfor venner eller en innvandrer som gjerne ville bli kjent med det norske. 

Gjør det enkelt

Jeg tror på at en halvtimes impulsiv prat der kroppsspråket, øyne, tonefall, oppmerksomheten er en viktig del av nyansene i samværet, er det beste som kan skje oss. De fleste av oss har opplevde hvor oppmuntrende en god, åpen samtale kan være, at noen virkelig interesserer seg for oss; stikker innom, tar kontakt, gir oss betydning, har lyst til å prate og lytte. Det er et utrolig enket virkemiddel mot opplevelsen av fremmedgjøring, ensomhet og tristhet.
Derfor må vi øve opp evnen til å ringe på, stå i døra; kan jeg komme inn en liten stund, har du tid? Sommeren er en fin tid for gode møter med gamle og nye venner. Vi er ute, vi er åpne, mer impulsive, gladere, nysgjerrige. 

God sommer!


Nyeste billeder