Ellen Stavlund

eg er utdannet lærer og har en master i Media and Communication fra University of Westminister. Jeg har jobbet med utdanning og utdanningsmuligheter i hele mitt yrkesliv, særlig med å legge til rette for voksnes læring. Jeg var assisterende generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet, VOFO, i mange år. Jeg var og er engasjert i NVLs arbeid, i noen år som norsk koordinator, i det siste som leder av nettverket Utdanning for bærekraftig utvikling. Nå er jeg pensjonert fra arbeidet i VOFO, men engasjert som styreleder i kulturorganisasjonen Folkeakademiet Viken, samt aktiv på flere plan i flere i frivillige organisasjoner som arbeider med kunnskap og formidling.

Det er nok ingen tvil om at jeg, etter beste evne, er opptatt av å bidra til et opplyst og deltakende folk i Norge og Norden.


ellen.stavlund@vofo.no

Seneste blogs

ballot-black-and-white-black-and-white-1550337.jpg
I dag er det valg i Norge
Det kunne vært fristende å skrive; det går en strøm av forventningsfulle mennesker i sine peneste klær til valgurnene for å signer demokratiet i dag. Men det er nok ikke helt sant. I NRKs morgenprogram ville de gjerne vite om folk fortsatt synes det er høytid over en valgdag. Så reporteren spurte: Hva skal du ha på deg når du stemmer? Klær, var det selvfølgelige svaret, med en undertone av forundring over spørsmålet. 

_98X9563.jpg
Vi jubilerer!
Det er 50 år siden en flokk nyutdannede og lett nervøse lærerspirer skiltes utenfor Hamar

pexels-photo-1679618.jpg
Elite, jeg? Nei, fri og bevare meg!
Elitebegrepet er under angrep i Norge. Ingen vil være elite og hvis noen innrømmer at det kan være noe i det, så er det fordi man (tilfeldig?) har fått en posisjon som gir makt og innflytelse

pexels-photo-167964.jpg
Unnskyld – Förlåt
Å gi en oppriktig unnskyldning er kanskje noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan oppleves som en innrømmelse av å ha feilet, av personlig ydmykelse. Harriet Lerner mener evnen til å be om unnskyldning på en god måte utgjør kjernen i effektiv ledelse, ekteskap, foreldreskap, vennskap, personlig integritet og ikke minst: Kjærlighet. 

studiering foto.jpg
Ytringsfrihet, toleranse og studieringen
Er studieringen utdatert? Studieringen er et gammelt begrep og den ble introdusert i en tid da kunnskapsbehovet var stort, men tilgjengeligheten liten. I dag er tilgjengeligheten høy, men bearbeidelsen og forståelsen en utfordring.

bygd.jpeg
Stikk innom, da vel!
Jeg lærte at det å banke på ei dør, eller ringe på klokka, stikke innom, var en viktig kommunikasjonsform som det også var nødvendig å ha visse kjøreregler for. Ikke bli for lenge, si fra dersom det virkelig ikke passer. Men det skjedde innenfor trygge og kjente rammer. 

Kommentarer

comment fed artikel ...

Nyeste billeder

jun
12
2019

Vi jubilerer!

Posted 99 days ago ago by Ellen Stavlund
Ellen Stavlund

 

Det er 50 år siden en flokk nyutdannede og lett nervøse lærerspirer skiltes utenfor Hamar Lærerskole. Etter fire år sammen følte vi oss som en stor søskenflokk. Det var trist å skilles, men sorgen var ikke større enn at forventningene til lærergjerningen overskygget den; vi skulle ut til dem vi hadde drømt om å gi det beste av kunnskap og i tillegg gjøre til «gangs» (nyttig) mennesker; unge og entusiastiske, idealistiske og glade skulle vi gjøre susen. Men først var det sommerferie, en lang, god en – uten dårlig samvittighet for noe som helst. 

Hva hadde vi så i skolesekken etter fire års utdanning? Mye generell, god faglig kompetanse, men resten måtte læres underveis, fant jeg fort ut. Mitt første skoleår som 23-årig lærer fant sted i en 8. klasse som ingen orket å ha, så den ble like gjerne gitt til en nyutdannet ungdom – meg, som ingen på lærerværelset visste hvem var likevel. 

Ja, det var en bratt læringskurve, det året ble jeg lærer gjennom prøving og feiling. Fantes det veiledere og støttespillere? Overhodet ikke, ingen hadde tid eller interesse for å takle noe annet enn sin egen undervisning, slik var det. Året etter steg læringskurven rett i været. Jeg fikk bl. a en gruppe (20 stk) svake, urolige 15 åringer. De hadde nok fått tidlig oppfølging og mange hjelpere rundt seg i dag – tror jeg? 

Men jeg hadde skjønt noe, viste det seg, det året er kanskje den beste utdanningen jeg har fått – å møte en gruppe ungdommer som ingen trodde på, men som aksepterte meg, de slengte meg ikke i kateteret. De advarte meg nemlig med at det store hullet i kateteret var etter basketak med den forrige læreren. Jeg trivdes virkelig med «bøllene» og gledet meg til timene. En seier og opplevelse som ga meg pedagogisk trygghet for resten av livet. Jeg ble ikke lett å ta, for å si det sånn.

Men jeg fant raskt ut at systemet vi lærere fungerte under ikke nødvendigvis var på vår side. Ingen tid for samarbeid, ingen egen arbeidsplass, og ledelse som var ansatt mer ut fra «nå er det min tur» prinsippet enn om de hadde lederkompetanse. Det fikk vi merke. På mange måter var lærerrollen en ensom rolle, den gang. Undervisningen skjedde bak lukkede dører, bokstavelig talt. Det betyr ikke at ungene fikk dårlig undervisning, kanskje tvert i mot. Lærerne stod på så godt de kunne; samvittighetsfulle og flittige. Men var vi gode nok? Fikk vi oppfølging, veiledning, støtte i vanskelige situasjoner? Nei, men vi gikk i flokk og følge til Folkeuniversitetet for få påfyll. Folkeuniverset hadde tilbud der vi bodde og virket. Vi brukte fritida vår og betalte selv. Vi var stolte og ambisiøse. 

Kim Helsvig, historiker og forfatter av Kunnskapsdepartementets historie, sa i et radioprogram (NRK P2) at en av utfordringene norsk skole har, er lærernes status. Læreren hadde en nøkkelposisjon i årene etter krigen, de var viktige i arbeidet med å bygge en moderne nasjon. De var viktige.
Senere fikk vi utdanningsministrene Gudmund Hernes og Kristin Clemet, fra hver sin regjering, og fra hvert sitt ståsted med harde ord om utdanningen i Norge. Skolen leverer ikke, det er stor underprestering. Lærerutdanningsloven er ikke bra nok. Det ble tegnet et svart bilde av lærerkompetansen. Det ble stilt for lite krav til lærerne osv. Læreren var/er enten syndebukk eller gudbenådet, ikke akkurat lett å leve med. 

Det har gått en kule varmt de siste 50 årene. Tester og målinger har avslørt at Norge ikke er best i klassen, i alle fall ikke helt på topp, der vårt selvbilde er. Skal det være en kunnskapsskole, en skole for livet, en skole for alle, en ideologisk skole? Vi diskuterer, drøfter og setter ned utvalg, forsker og reformerer. I klasserommet står læreren, den fødte læreren eller hen som strever, og prøver å få det til å henge i hop; følge lærerplanene, gi og utvikle, teste og rapportere kunnskap, nå målene, se, forstå og respektere elevene, være inspirerende, lage et godt miljø, bidra til trivsel, jaja.

Nå er en ny læreplan på veg inn. En ny kunnskapsminister som vil få sitt navn inn i skolehistorien. Der skal livsmestring være et viktig tema. Heidi Granberg, ung lærer med 12 års lærererfaring, ønsker den nye planen velkommen i NRK programmet «Hvor mange ganger skal vi reformere skolen?», men med et forbehold. Lærerne må få den kompetansen de trenger for å bli gode. Det lyder kjent.

Og vi som avsluttet vår lærerutdanning for 50 år siden, som aldri sluttet å lære, vi skal takke og glede oss over alle de gode minnene vi har som pedagoger for barn, ungdom og voksne, vi skal huske alle de flotte menneskene vi møtte, små og store, dele gode historier - og være jublende glad for at det ikke er oss som skal implementere nye fagplaner eller lure på hva skolebidragsindikator egentlig betyr.