Sturla Bjerkaker

Jeg fylte 70 år i september, og det er vanskelig å akseptere at jeg derfor defineres som "gammel". Jeg kaller meg "arbeidende pensjonist" etter nesten 20 år som generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet og før det nesten 5 år som rektor for Nordens Folkliga Akademi. Jeg er nordist og voksenpedagog og driver nå som spesialrådgiver i mitt eget firma BJERKAKER LEARNING LAB. En del av min jobb og også min hobby er å skrive. Jeg liker skrive. I NVL-bloggen kan jeg kombinere både hobby og faglige interesser.


sturlabjerkaker@gmail.com

Seneste blogs

people-2557451_1280.jpg
Life Skills – kan det læres?
Det ligger i tiden å snakke om «soft skills» og «life skills», «hard skills» er ute, det er vi

colorful-colourful-cubes-1822568.jpg
Alfa. Beta …
Alfabetet er et viktig redskap for kommunikasjon. Å beherske bokstavene er fundamentalt for å kunne

kvinder-i-skoven.jpg
Videre
Videre er et ord som – I alle fall på norsk – peker både framover og utover. Det gjelder å komme seg

human-rights-1898841_1280.jpg
Det var det…
Så er 2018 historie og mange lot året passere uten en eneste tanke på at vi «feiret» 50 års jubileum

paris 1968.jpg
… 50 år
Det er i år 50 år siden 1968, and so what, spør du. Året 1968 er – eller var? – symbolet på det siste ordentlige politiske opprøret av en viss bredde vi har hatt i Vest-Europa.

gösta og Sturla.jpg
Gösta
Demokratiet må holdes ved liv. Som Gösta sier: Vi må holde dialogen levende. Hele tiden. Demokratiets kjerne er at vi forstår og aksepterer at alle mennesker har lik verdig og skal ha like rettigheter.

Kommentarer

comment fed artikel ...

Nyeste billeder

mar
21
2019

Videre

Posted 186 days ago ago by Sturla Bjerkaker
Sturla Bjerkaker

 

Videre er et ord som – I alle fall på norsk – peker både framover og utover. Det gjelder å komme seg videre. Man må ikke stoppe opp. Alltid videre, videre. Dette er den framoverlente betydningen av ordet. Videre betyr nesten det samme som framover. Vi må så fort som mulig komme oss inn i framtiden. I dag er i går i morgen. Men videre peker også utover. Se for deg et landskap der du ser både vidt og bredt. Et vidt landskap. 

Her om dagen leste jeg et intervju med en kjøkkensjef på en folkehøgskole. Hun hadde jobbet i kommunen da stillingen på skolen ble ledig. Hun søkte, fikk den og har siden aldri angret. Maken til dynamisk jobb. Her kommer nye elever hvert år, og alle er nye for hverandre, og for personalet. Etter et år er de ute igjen i samfunnet. Mer modne. Mer voksne. Mer reflekterte. Rikere på fellesskap. Klare til å komme seg videre.  

Kjøkkensjefens erfaring etter alle sine år ved folkehøgskolen var at elevene hadde svært godt av denne «pausen» før de skulle haste videre i livet. Videre. Men stopp en halv! Er ikke livet her og nå? Må det være slik at livet hele tiden handler om å bli, og ikke om å være? Når er det i så fall blitt nok? Når ble vi? 

Jeg tolker folkehøgskolens misjon slik: Her er et år hvor du er til stede i ditt egent liv, du lever her og nå, du er. Du får og du gir. Det er øyeblikkene som legger seg oppå hverandre og bli til tid. Nåtid. Sanntid. 

Det er tett på antroposofien – Steinerpedagogikken – dette, skoleslaget der du som elev blir håndhilset inn til hver eneste time. Du blir sett. For den du er. Her og nå. Pedagogikkens oppgave er ikke bare å oppdra deg til framtiden, men til nåtiden, til din egen tid. Slik sett var Rudolf Steiner og N.F.S. Grundtvig i slekt. Opplysningen om livet, sier Grundtvig, er det fundamentale. Å lære seg selv å kjenne er en øvelse alle skulle kunne få sjansen til å utvikle. Og bruke tid på. 

Derfor stopper vi litt ved kjøkkensjefen på folkehøgskolen, som sier at det er fint for ungdommen å få et «pauseår» før de skal vider i livet. Ja. Nei. Det er fint med et år på folkehøgskole. Men ikke fordi vi skal videre, men fordi vi er – VI ER – hele tiden, hele livet, her og nå. Jeg tror presset om at vi hele tiden må komme oss videre – altså framover – og «bli til noe» er en besettelse som skaper psykiske problemer i dagens samfunn.

Orden videre peker både framover og utover.  Det vide perspektivet, bredden, vidden, kan kanskje åpne for en fornyet pedagogikk, i skjæringspunktet mellom Grundtvig og Rudolf Steiner, kanskje, der vi kan dyrke sanntidens kunnskap og være til stede i våre egne liv, her og nå. Hele tiden.