Bærekraftens bekvemmelighetstvil

 

 

100 år

Hans Olav Hygen forteller meg litt om historien til klimaforskningen, og sier vi har visst at CO2 gjør kloden varmere i over hundre år! - Rundt 1890 bekymret den svenske forskeren Svante Arenius seg for at det kunne oppstå en ny istid på jorda. Hans undersøkelser konkluderte med at økt CO2-innhold i atmosfæren ville øke temperaturen på kloden. Hans spørsmål den gang, var om vi kunne finne en måte å doble innholdet av CO2 i atmosfæren på? Nå har vi nesten gjort det, og varmere har det blitt. Sammenhengen er altså vel dokumentert. Det ironiske er at ett av scenariene for framtidig utvikling er at Norden ender opp som en iskald liten flekk på en ellers feberhet klode, forklarer han.

Bare en teori?

-Klimaet har svingt gjennom alle tider, og det er vel egentlig bare en teori at det nå er menneskenes utslipp som gjør at kloden blir varmere? Utfordrer jeg. Det glimter ironisk i Hans Olav Hygens øyne i det han repliserer. – Ja du kan godt si at det bare er en teori, og det er gravitasjonskraften også! – Dette handler nok om en kombinasjon av manglende forståelse og stor grad av fornektelse, slår han fast. – Vi vil ikke vite at vi bør legge om dagliglivet vårt. Det er ubehagelig. Det er så mye enklere å sette spørsmålstegn om teoriene, sier han.

En bydel i India

Den andre strategien vi bruker for å slippe å endre atferd, er bagatellisering av egen betydning. Norge, med sine knapt 5 millioner innbyggere, tilsvarer en bydel i India. Hvordan kan det ha betydning for utviklinga at noen flere sykler til jobben? Svaret på dette er en kombinasjon av solidaritet og etikk. En liten andel av verdens befolkning bor i det rike vesten, og bruker mesteparten av energien. – Norge slipper ut ca 15 tonn CO2 per innbygger per år, i USA er det samme tallet ca 20 tonn, og i Sverige ca 9. Til sammenlikning er utslippene per innbygger i Bangladesh ca 0,5 tonn, sier Hygen. – Det er anslått at kloden tåler en belastning på omkring 2 tonn CO2 per person per år, opplyser han. - Det er åpenbart at vi må ned i energiforbruk, mens de må opp, legger han ivrig til. Det etiske dilemmaet oppstår hvis vi sier at det ikke har noen betydning hva hver enkelt av oss gjør, samtidig som vi stiller krav til at Kina eller Bangladesh om å stoppe utviklingen sin. – Kan vi selv reise to ganger i året til Gran Canaria, og samtidig nekte kinesiske mødre muligheten til en vaskemaskin? Spør Hygen retorisk.

Folkelig engasjement og politisk mot

Det er få ting nordmenn snakker så mye om som været. Og i sommer har vi hatt den våteste sommeren noen sinne(!). Likevel er det krevende å skape tilstrekkelig forståelse og holdningsendring knyttet til klima. – Jeg tror vi må sette fokus på det vi faktisk kan gjøre, slår Hans Olav Hygen fast. – Det er aldri for seint, og hvordan været blir i slutten av århundret kan vi fortsatt påvirke! sier han entusiastisk. Hygen har ikke noe trylleformular, men prøver seg på å skissere noen tiltak. – Først og fremst må vi bli bevisst på at det er vi som bestemmer. I et demokrati velger vi politikerne våre selv, og bare vi kan gi dem støtte og tilslutning til omlegging i mer bærekraftig retning. - Dagens politikere tør ikke gjennomføre nødvendige og upopulære miljøtiltak fordi de vil miste makt og posisjoner som følge av det, det er jo forståelig, sier Hygen. - Organisasjoner og folkeopplysning kan spille en viktig rolle for å skape forståelse for bærekraftig utvikling blant folk og slik skape politisk aksept for nødvendige tiltak, resonnerer han. - I tillegg må vi nok ha noen politikere som tør å gå i front her. I Sverige har utslippene faktisk gått ned, mens i Norge fortsetter de bare å øke. Her justerer vi heller på målsettingene enn på innsatsen, og det er betenkelig! slår Hans Olav Hygen fast.

Folk flest ikke viktig nok for forskerne?

Hans Olav Hygens daglige jobb er å sørge for at oppdatert informasjon om vær og klima er tilgjengelig for alle. Han holder foredrag for fylker, pensjonistforeninger og industri, han svarer på spørsmål fra journalister og han holder motet oppe. Han mener forskningen og akademia har et stort ansvar for å formidle kunnskapen og skape debatt om klima og bærekraft. – Det er en grov systemfeil i forskning og akademia at formidling og kommunikasjon til allmennheten ikke ses på som stuereint, slår han fast. – Problemet er ikke bare at man ikke premieres akademisk for å skrive en kronikk i avisen, det er også at man blir uglesett i akademiske miljøer, legger han til. – Interessen for fagene vil bli større dersom forskerne deltok mer i samfunnsdebatten, da vil kanskje forståelsen blant folk også øke?

Hva kan folkeopplysningen gjøre?

- Det eneste som kan gjøre utviklingen mer bærekraftig er langsiktig, vedvarende jobbing, sier Hans Olav Hygen. Og han er opptatt av at folket må gå foran i dette spørsmålet. Hygen gjør det klart at vi ikke har kommet noe lenger enn vi hadde til Brundtland kommisjonen i 1992, derimot har vi økt utslippene siden den tid. Slagordet “Tenke globalt – handle lokalt” er derfor, smertelig nok, like aktuelt som for 20 år siden. – Jeg utfordrer folkeopplysningen til å ta aspektet med bærekraftig utvikling inn i alt dere jobber med, sier Hygen, og avslutter med følgende oppfordring: – Ikke la bærekraft bli et eget felt, men et tankesett – en måte å jobbe på. Se utfordringene, men fokusér på mulighetene!