Et felles nordisk arbeidsmarked, teori eller praksis?

 

 

Siden de nordiske landene signerte overenskomst om felles Nordisk Arbeidsmarked den 6. mars 1982, har vi hatt et teoretisk grunnlag for felles arbeidsmarked i Norden. Fungerer det også som et felles arbeidsmarked i praksis, eller er det fortsatt hindringer i veien for de som vil jobbe på tvers av landegrensene?
I overenskomsten kan vi lese følgende: ”Regjeringene i Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige, er av den mening at det er en grunnleggende rettighet for statsborgere i de nordiske land fritt å kunne ta arbeide og bosette seg i et annet nordisk land, er enig om at dette skal kunne skje under på forhånd kjente samt økonomisk og sosialt trygge forhold”. Og vi kan slå fast at denne overenskomsten, sammen med blant annet avtalen om fritak for pass og oppholdstillatelse fra 1954, har gjort det mye enklere for nordiske arbeidstakere å bevege seg over landegrensene enn det som er tilfelle for de fleste andre nasjonaliteter.

Nordjobb

For å bidra til å øke kjennskapet til de nordiske landene, språk og kultur i Norden har Nordisk Ministerråd og Foreningen Norden etablert Nordjobb. Nordjobb formidler sommerjobber i de øvrige nordiske landene for ungdom mellom 18 og 28 år, og er samtidig en introduksjon til de mulighetene som ligger i det felles nordiske arbeidsmarkedet.

Norden vs EU

En av de fire friheter som EU er grunnlagt på, er fri flyt av arbeidskraft. De siste årene har EU intensivert sin innsats for mer reell fri flyt av arbeidskraft innenfor unionen og EØS-området. Dette har nok gjort at forskjellen mellom arbeidstakernes muligheter i de nordiske landene og i Europa for øvrig har blitt mindre. Det er likevel åpenbart at fordelene med å kunne arbeide i et naboland uten for mange byråkratiske hindringer, har vært nordiske medborgere til del i lang tid og stor utstrekning, sammenliknet med innbyggerne i andre land og regioner.

Pendling i Norden

I følge Nordisk statistisk årbok for 2008 foregår det en betydelig arbeidspendling mellom de nordiske landene. Et interessant faktum er at omkring tre fjerdedeler av alle nordiske pendlere bor i Sverige, og de aller fleste av disse, omtrent 13 000 personer, jobber i Norge. Det er bare omkring 2000 mennesker som pendler motsatt vei, fra Norge til Sverige. Den største økningen i nordiske pendlere har imidlertid kommet mellom Danmark og Sverige de siste årene. Øresundbroen har forbedret pendlingsmulighetene markant, og det gir tydelige utslag på statistikken i denne regionen.

Hindringer på veien

Selv om mulighetene er gode, og lover og regelverk ligger godt til rette for abeid på tvers av grensene i Norden, finner vi fortsatt grensehindringer på dette området. Nordisk Ministerråd har opprettet en egen webside som lister opp ulike grensehindringer som mennesker Norden møter når de flytter fra ett land til et annet (www.granshinder.norden.org). Et enkelt søk på denne nettsiden innenfor feltet ”arbeidsmarked”, gir et resultat med en lang liste over vanskeligheter som kan oppstå, og hindringer som står i veien for et reelt felles arbeidsmarked. Nedenfor følger flere eksempler som er plukket fra denne listen:

Manglende arbeidsledighetsforsikring for nyutdannede

Bengt er svensk student på andre semester, og møter en dansk kvinne på ferie. De flytter etter hvert sammen i København, der han kan fortsette studiene som han har startet på i Sverige. Når han er ferdig utdannet har han ikke rett på noen arbeidsledighetsforsikring fra Danmark. Årsaken er at forsikring mot arbeidsledighet ikke er obligatorisk, men frivillig, i Danmark, og at utbetaling er avhengig av tidligere lønn. Det finnes likevel en spesialregel for nyutdannede. De som har tatt en utdannelse på minst 18 måneder har rett til å være med i en arbeidsledighetsforsikringskasse, men dette gjelder kun for de som har bodd i Danmark før de begynte på utdannelsen. Derfor faller Bengt utenfor.

Ingen betalt pappapermisjon

Per og Maria er samboere og venter barn. Per har jobbet i Norge i over et år, mens Maria jobber i Sverige. I Norge opptjener fedre rett til pappapermisjon basert på morens rettigheter, så når Maria bor og jobber i Sverige, har ikke Per rett til betalt pappapermisjon. Her skjer det en forskjellsbehandling: Menn som jobber i Norge men er gift med noen som ikke bor i Norge får ikke rett på pappapermisjon etter norske bestemmelser, til tross for at de betaler skatt til Norge.

Sykeforsikringen faller bort

Gøran som er bosatt på svensk side av grensen, blir ansatt i Finland. Den første tida han bor der har han ikke rett på sykepenger fra finske myndigheter. Årsaken er at deler av finsk lovgivning krever at arbeidstaker har vært fast ansatt i minst fire måneder for å ha rett på sykepenger. Samtidig har ikke Gøran rett på ytelser fra Sverige, for fra svensk side vurderes det slik at han skal være sykeforsikret i Finland så lenge han arbeider der.

Dobbeltbeskatning

Maria er dansk kulturarbeider, og pendler til Sverige. Hun føler seg diskriminert i forhold til andre pendlere. Vanlige pendlere betaler 25 % i skatt, men som følge av OECDs skatteavtale (artikkel 17) skal kulturarbeidere betale artistskatt på 15 % i stedet. Problemet oppstår når musikere som bor i Danmark har en heltidsstilling i Sverige, for da må de betale dansk skatt i tillegg (-15 % som man skatter i Sverige). Totalt sett gjør dette at skattetrykket på Maria og andre kulturarbeidere blir betydelig høyere enn for andre pendlere.
Som disse eksemplene viser, finnes det fortsatt utfordringer med å arbeide på tvers av landegrensene i Norden. Faren for å falle ”mellom to stoler” når en går fra å arbeide i ett land, til å arbeide i et annet land kan fortsatt være tilstede. Årsaken er ganske åpenbar. De nordiske landene er like, men likevel ulike. Regler og lover er forskjellige i hvert land, og overgangene kan derfor medføre utfordringer, enten det gjelder skatt, sykeforsikring, permisjon eller andre velferdsordninger.

Det er arbeidsmarkedets behov og muligheter som styrer pendlerstrømmen i Norden. Å reise til et annet nordisk land på jobb handler ikke bare om eventyrlyst for den enkelte, men om å løse utfordringer og svingninger i arbeidsmarkedet, for den enkelte og for samfunnet, på en fleksibel måte. Få restauranter i Oslo hadde hatt servitører, dersom det ikke var for svensk ungdom, og den strukturelle ledigheten i Øresundregionen hadde nok vært mye større, dersom pendling mellom landene ikke var mulig. En forutsetning for videre utvikling av det nordiske felles arbeidsmarkedet er derfor at grensehindrene bygges ned og hullene mellom landene tettes, slik at en slipper å falle mellom to stoler. Men skulle noen være i tvil? 13 000 norgesarbeidende svensker tar ikke feil: Det felles nordiske arbeidsmarkedet eksisterer både i teori og i praksis.

Lenker:
Nordisk statistisk årbok 2008
www.norden.org/pub/ovrigt/statistik/sk/N2008001.pdf
Nordisk Ministerråds grensehinderdatabase
www.granshinder.norden.org
Overenskomst om felles Nordisk Arbeidsmarked
www.norden.org/avtal/arbetsmarknad/sk/gemensam-arbetsmarknad-no.asp