Rom for læring

 

 

Om man leser aviser i Norge, kan man lett få inntrykk av at det er til dels store motstridigheter og evigvarende konflikter mellom de forskjellige familieklaner innad i Romfolket. Og til en viss grad er det nok også slik. Sigøynere, eller Romfolket som de nå foretrekker, er et fargerikt og følelsesladet folk. Deres situasjon er vanskelig, da de ønsker å ta vare på sin egenart, og på samme tid fungere i storsamfunnet. De står med andre ord overfor store utfordringer. Når det gjelder formell og strukturell kunnskap, er behovet spesielt stor.

Reisende folk

Romfolket blir også kalt de omreisende, og er et folk uten land. De legger ut på reise stort sett hvert år. I den senere tid, har det blitt stadig vanskeligere å gjennomføre dette i praksis. De møter motstand og uvillighet hvor de kommer, og mange steder blir de nektet adgang til campingplasser. De reiser som regel i grupper på 25 – 30 personer, og i en slik gruppe er alle nært beslektet. Når de er på reisefot, så sørger gruppens ledere for at alle får definerte arbeidsoppgaver. En slik oppgave er blant annet ansvaret for barnas læring så lenge de er ute og reiser. Ofte er det de samme personene år etter år som får disse oppgavene, og slik fungerer de som lærere i miljøet.
Reisingen er en svært viktig del av deres kultur. På disse reisene driver de med handel for å tjene penger. De bygger nettverk og mange unge treffer sine kjærester. De er også opptatt av religion, og mange av treffene deres er nettopp i forbindelse med religiøse begivenheter.
Det finnes to Romorganisasjoner i Norge. Andreas Muller er 50 år, og nestleder i en av dem; Norsk Romforening. Vi treffer han hjemme sammen med sin kone Marina, og hans yngste datter; Jamaica. Han er vennlig og imøtekommende og forteller mer enn gjerne om Romfolkets forhold til læring. Det viser seg å ikke være all verden:

Læring

-Vi må nå begynne å lære, sier Andreas. Det er vanskelig å fungere i et moderne samfunn uten å kunne lese og skrive. Mange ønsker å ta seg vanlige jobber, men det er ikke lett når man ikke kan lese eller skrive. Vi ønsker som de fleste andre mennesker, å være selvstendige og sørge for vår egen inntekt. Vi vil som folk flest eie vår egen bolig. Ikke minst trenger vi sårt å kunne det som skal til for å etablere og drive vanlige virksomheter i Norge. Det er viktig for oss å gjøre noe med dette, og derfor haster det med å gjøre noe med kunnskapsnivået blant våre folk, sier han alvorlig. -De fleste i Romfolket i dag, mottar midler fra det offentlige. Når man har levd på trygd en stund, så er faren for at man ikke kommer ut av dette systemet overhengende. Vi blir sosialslaver, sier Andreas. Slik kan det ikke fortsette, understreker han.

Uformell kompetanse

Selv om de kanskje ikke kan skilte med noen form for utdannelse, så er det mye de kan. Når de reiser rundt, driver de med forskjellige former for handel. Blant annet selger de tepper, og de sliper kniver og annet verktøy. Romkvinner selger også sine spåtjenester. Derfor er de gode på praktisk hoderegning. Men om du gir dem et stykke papir, og spør om de kan gjøre de samme regnestykkene der, så kommer de kort.
Den kunnskap de besitter blir ivaretatt og formidlet til kommende generasjoner, slik det alltid har vært gjort. Dette kan være gjennom praktiske eksempler, gjennom sang og musikk, og ikke minst gjennom fortellinger.

Offentlig opplæringstilbud

Oslo Kommune startet med statlige midler et opplæringsprosjekt for voksne Rom i oktober 2007. For å bevege seg bort fra den tidligere "klientifiseringen" av denne folkegruppen, vil prosjektleder og sosialantropolog Cecilie Skjerdal ta i bruk alternative pedagogiske metoder. Man ønsker å tilrettelegge et undervisningsopplegg som bidrar til at denne minoriteten kan skape respekt for sine tradisjoner og synliggjøre sitt folk og sin kultur i en moderne kontekst.
Dette er med andre ord et spesielt tilrettelagt undervisningstilbud. Tilbudet er høyst frivillig, og er ikke knyttet til noen form for motytelser. Deltakerne møter her en lærer som er vant med å jobbe med analfabeter, eller funksjonelle analfabeter. Målgruppen er primært unge voksne, gjerne med egne barn som deltar i grunnskoleundervisning. Tilbudet er utviklet i dialog med Romfolkets egne organisasjoner i Norge.
En styringsgruppe ledet av Byrådsavdeling for kultur og utdanning i Oslo kommune, overvåker prosessen. De støtter også skoler som har elever med Rombakgrunn. Voksenopplæringsprosjektet for Romfolket er ment å være komplementært tilbud. På sikt håper man at grunnleggende ferdigheter hos foreldrene vil gi større gjennomførelsesevne for barn i grunnskolen. Tiltaket i Oslo Kommune vitner om en offentlig vilje til å bidra til opprettholdelsen av Romkulturen som minoritet i Norge.
Andreas Muller bifaller dette prosjektet. - Vi liker dette tilbudet veldig godt. Nå har oppslutningen om dette tilbudet gått litt ned i en periode som følge av interne stridigheter i miljøet. Men vi har tro på at vi skal få ryddet unna disse stridighetene, og da vil oppslutningen igjen ta seg opp. Foreløpig er dette bare et prosjekt, men vi håper at det utvikler seg til et permanent tilbud etter hvert, sier han.



Romfolket, tidligere benevnt som Sigøynere, er et tradisjonelt omvandrende folk. De er opprinnelig fra det nordlige India, men finnes i dag over hele verden, selv om de fleste bor i Europa. Mange oppfatter ordet «sigøyner» som nedsettende. Derfor ønsker de fleste nå å bruke betegnelsen Rom, som betyr menneske eller mann. De fleste i Romfolket snakker en form for romanés, et språk som er i tett slekt med moderne indoeuropeiske språk som er i bruk i India. I Norge finnes det en liten kontingent, som i alt teller ca 500 mennesker.