okt
26
2020

Folket – det er oss. Vi er populus.

Posted 30 days ago ago by Ellen Stavlund
Ellen Stavlund

 

Et valg hele verden følger med på er rett rundt hjørnet; hvem blir neste president i USA? Vi er ganske lamslåtte vitne til kandidatenes kamp om folket og sannheten. Men USAs folk er ikke alene om å bli brukt i den politiske retorikken. En populistisk vind feier over de vestlige demokratiene, slås det fast i medier og blant forskere.

Jeg har alltid undret meg over bruken av ordet populisme. Hva mener vi egentlig når vi slenger ut at en person eller parti er populistisk?
Donald Trump og Bernie Sanders blir for eksempel begge betegnet som populister selv om deres politikk er som natt og dag. Langt til venstre og langt til høyre.
Men at det har noe med folkets rolle i politikken å gjøre, det er både historisk og dagsaktuelt.
På slutten av 1800 tallet ble det dannet et parti i USA som var kritisk til kapitalismen. Det ble populært og endte opp med 8, 5 % av røstene i 1892, og ble kalt et populistparti (folkeparti). Men allerede i den romerske republikken fantes gruppa populares som jobbet for plebeiere og fattige, for folket, rett og slett.

Og hvem er folket?
Gjennom tidene har de brede lag av befolkningen eller allmuen blitt tilegnet en rekke beskrivende begrep som folkemål, folkesagn, folkeskole folkevise, folkemusikk.

Det sa noe om et skille mellom kulturer som tilhørte de folkelige i motsetning til de borgerlige/ adelige. Folkeakademi, Folkeuniversitet, Folkehøgskole rommer den samme tenkningen: Kultur og kunnskap for folket. I den konstruksjonen ligger det en folkeopplysningsfilosofi. Folket i denne sammenhengen kunne på den ene siden bidra med en spesifikk, folkelig kultursjanger, på den annen side tillegges et behov for kunnskap andre, de med en annen stand og forstand, kunne gi dem. Men det forsterket også et definerende skille mellom folket og eliten.

Folket finnes fortsatt
I dagens politikk er det en økende tendens til å vise til folket, som en motsetning til eliten, både politiske partier innenfor demokratier og andre mer autoritære styrer påstår at de gjør det. Spesielt autoritære regime ønsker å legitimere sitt maktbehov ved å hevde at de følger folkets vilje. Vi ser altså en økende tendens til å bruke folket som et slags politisk alibi på vegen til makt.

Nigel Farages sa etter 51prosentseieren: Brexit er en seier for «the real people».

Recep Erdogan sa til en opposisjonsleder: Vi er folket, hvem er du?

Populisme gikk fra å være et ord som ble brukt for å antyde en folkelig bevegelse som uttrykker skepsis til makteliten og den urettferdige fordelingen av økonomi og goder den stod bak - til å bli brukt, særlig av politiske motstandere, ganske nedsettende om en politisk idelogi som foreslår enkle løsninger på kompliserte saker – og på den måten frir til folkets frustrasjon og behov.  

Populisme
En slik politisk retorikk er betegnende for ledere av det vi kaller populistiske partier.
I magasinet Agora (nr 1-2,20) mener redaksjonen for de 14 artiklene viet populisme at begrepet populisme er meningsfullt og nødvendig for å forstå dagens politiske situasjon.

Der hevdes det også at ordet brukes forskjellig, avhengig av politisk formål. Kjernen i begrepet er bruken av en bestemt type retorikk som tar utgangspunkt i motsetningen mellom folket og eliten.

Sjelden vil vel de som blir kalt populister erkjenne det selv. Det oppfattes stigmatiserende og nedlatende. Men at en del politikere og partier er retorisk brukere av folket; mener å tale folkets sak, eller ha folket i ryggen for sine politiske tanker og beslutninger, er tydelig. Populistene kan gjenkjennes på deres moralske krav om å være folkets unike representant på, leste jeg i en artikkel om populisme.

Men hvordan kan Trump og Sanders med så forskjellige politiske visjoner begge bli kalt populister? Et svar er at anerkjente forskere, som Rogers Brubaker, mener populisme som begrep kan defineres inn i to hovedretninger Venstre populistene tenker bunn og topp (vertikalt) og setter gjerne den kulturelle, økonomiske og politiske eliten på toppen opp mot folket, de på bunnen. De snakker gjerne om direktedemokrati. Det norske Sosialistiske Venstreparti, SV, fremmet for eks i høst grunnlovsforslag om mer direkte demokrati gjennom folkeavstemninger. Argumentet er at folkets opplevelse av avmakt forsterkes og avstanden til politikerne øker. (eliten på toppen)

Høyrepopulistene har en mer horisontal strategi: Det dreier seg om å være innenfor eller utenfor et politisk eller kulturelt fellesskap. Eliten anklages for å stå i ledtog med grupper som forstyrrer og ødelegger nasjonen og dermed svikter folket– eller det nasjonale vi, slik Trump f.eks. bygger mur mot Mexico for å holde befolkningsgrupper ute og setter retorisk «Amerika først», altså folket. I Ungarn har Viktor Orban satset på middelklassen, og frir til dem som det ungarske folk. Mens han holder plagsomme minoriteter ute, ved å endre lover, stenge grenser. Mange høyreorienterte grupper benytter seg av den retorikken - med grader av suksess.

Er det stas å bli kalt populist?
I USA er det for så vidt ok, de har tradisjon for populisme og mener at populistiske strømninger beskytter mot korrupt elite.
I Europa er det ikke så stas – selv om etter hvert flere autoritære regimer defineres som populistiske, om enn ikke av dem selv.
I Norge fikk Fremskrittspartiet merkelappen populistisk. «Folk flest» er et kjent FRP begrep. Men syv år i regjering dempet utspillene til folket. Det norske Senterpartiet (SP) som er i opposisjon, har tatt over merkelappen. Lederen snakker om by og land, om den urbane kaffelatte eliten. Hans agenda er distriktene, folket bor på bygda. Sp-lederen har likevel sett seg lei på karakteristikker av Sp som populistisk, bakstreversk og kynisk. Han vil ha debatt om politikk uten at noen definerer dem hit eller dit.

– Kall oss hva dere vil! Vi mener det vi mener uansett. Og vi mener det er feil å ikke lytte til folk som bor rundt i Norge og stemple det som bakstreversk.

Men hvem er folket?
– De som kaller populisttilhengere rasister, og enkle, lavt utdannede mennesker, begår en voldsom urett mot folk. Vi ville aldri karakterisert en annen gruppe politiske tilhengere like nedverdigende: Det er utenkelig at vi skulle omtalt alle sosialdemokrater som arbeidere som er misunnelige på de rike. (Jan Werner Müller, tysk filosof og historiker))

Det var der Hillary Clinton gikk fem på da hun stod på nippet ti å bli USAs første kvinnelige president: -Halvparten av Donald Trumps tilhengere kan stemples som rasister, sexister, homofober, fremmedfiendtlige eller islamofober, sa hun, antageligvis ganske frustrert, mest over sin politiske motstander, men feil ble det.

Er populisme bare et ord vi bruker om den politikken vi ikke liker?
-Populismen truer demokratiet, mener en av verdens fremste eksperter på fenomenet, Jan-Werner Müller. Han forbinder populisme med politikk som bevisst bruker folket for å oppå makt selv. Men at det til slutt ikke kommer folket til gode. I stedet strammes det mer og mer til.

Forskeren Rogers Brubaker mener populisme også kan være et analytisk redskap: men at det dreier seg om de riktige spørsmålene: Hvorfor populisme, hvorfor her, hvorfor nå, hvorfor opphoping av fenomener som kan beskrives som populistisk?

Og vi som er folket - populus? 

For demokratiets skyld er det nok smart om vi bruker den makten vi tross alt har; forsøker å se utover egne interesser, stiller politikerne, oss selv og resten av folket noen gode spørsmål, og samtidig husker at folket – det er oss.



Kommentarer