mar
30
2021

Hva gjør vi med ensomheten?

Posted 85 dage siden ago by Ellen Stavlund
Ellen Stavlund

 

Foto: Kristina Tripkovic

En av Norges mest kjente kvinner (84), psykolog, som har frontet menneskerettigheter og kvinners likestilling et helt liv, og ikke minst hatt betydningsfulle internasjonale verv, innrømmet i et intervju at hun i vinter brøt sammen i gråt, overveldet av savn og ensomhet. Ensomheten bunnet i en koronastyrt alenetilværelse, der familie og venner holdt seg unna av angst for å smitte henne.

Hun er ikke alene. Smittevernhensyn har påført mange en ensomhet de ikke var forberedt på, mange har fått forsterket følelsen av å være alene i verden.

Vi trenger flokken

Dag O. Hessen (professor i biologi) skriver i boken Vi: - Mennesket uten flokken er lite verdt, -- vårt behov for å høre til og bli sett er grunnleggende, -for at fellesskapet skal fungere, trenger vi ikke bare å se hverandre, vi trenger også et sosialt lim.

John Donnes skrev allerede for 400 år siden No man is an Island. Det handlet om å høre til, være en del av noe større.

En eldre dame tok daglig turen til kjøpesenteret i mitt nabolag, der hun ble god venn med han som solgte gatas tidsskrift. Det var hennes daglige gløtt ut av ensomheten å få veksle noen ord med han, før hun kjøpte en kaffekopp og fikk noen vennlige ord av servitøren bak disken. Først forsvant selgeren. Han fikk ikke stå der av smittevernhensyn, så stengte hele senteret. Alle kafeer og steder med folk forsvant. Og smilene sloknet bak beskyttelsesmasker.Ensomhet er ikke noe nytt, de fleste kjenner til følelsen, men med alle restriksjonene og nedstengningene pandemien har påført oss, blir opplevelsen av ensomhet kraftig forsterket. Den blir synlig og utfordrende, den går på helsa løs. Som hos studenten: «Jeg tror ikke alle er direkte ensomme, men det er følelsen av ensomhet. At selv om du har noen rundt deg, så gjør pandemien at du kjenner på følelsen, sier han. Student til (VG 25.mars 21)».

Det er forhåpentligvis en kortvarig opplevelse avhengig av ytre omstendigheter. Men den kan være alvorlig nok. Denne studenten trengte hjelp for å komme seg ut av den mentale tilstanden, og han vet at flere har søkt hjelp. Tre av fem studenter føler seg ensomme under pandemien.

Ensomhet er stigmatiserende begrep. Det er et nederlag å være ensom, helt til vi tør å snakke om det, og vi oppdager at mange sliter med følelsen. Smittevernstrategien, med sine råd, påbud og forbud, har satt ensomhet på dagsorden.

Ensomhetens mange dimensjoner

Vi knytter oss til og er avhengige av hverandre både praktisk og følelsesmessig. Ikke minst for å utvikle oss, tåle press og motgang og bli livsdyktige mennesker. Likevel kan det synes som vi er genuint ensomme. Selv om vi er født ved vår mors bryst og i mange år er avhengig av at noen tar vare på oss, kan ensomhetsfølelsen ganske raskt bli en dominerende opplevelse. Nettopp det å være så knytte til noen utenfor oss selv så lenge, gjør oss sårbare. Vi er avhengige av varmen, anerkjennelsen og tryggheten hos et annet menneske for selv å bli en del av felleskapet, den kampen kjemper vi hele livet.

Ensomhet kan være som i kvinnesakskvinnens situasjon, en følelse som er betinget av en bestemt situasjon, men oppleves sterk og overveldende. Ensomhet kan være den kvinnen på kjøpesenteret kjenner på, -det finnes ingen der ute for meg.

Ensomhet er ikke bare knyttet til hver persons livsflaks og personlighet, hva vi selv gjør ut av livet og hva slags ansvar vi tar for eget liv.

Ensomhetens spillerom ligger i omgivelsene våre, hvilke forhold og omgivelser vi møter og kan samspille med.

Ensomhet kan oppleves som ikke å være synlig, å bli oversett, være uten omsorg, uten venner, uten fellesskap, uten verdi som samfunnsborger, sviktet av alle. Det er en grunnleggende og farligere ensomhet enn situasjonsbestemt ensomhet. Den påvirker sinn og helse. Mange av skytetragediene i USA (og andre steder) har sin grobunn i opplevelsen av ensomhet og utenforskap.

Ensomhet kan være knyttet til alder og livssituasjoner. Ungdom opplever ensomhet i perioder, eldre som har mistet venner og familie er sterkt utsatt for følelsen. For noen er det en periode i livet som forhåpentligvis er forbigående, andre vet at nye møter bare er et skinn av erstatning for det de har mistet eller aldri fått oppleve. Ensomheten dukker opp på alle livets arenaer; i parforhold, som pårørende, i arbeidslivet, i familien. Mange av livets utfordringer og kronglete veier, må vi takle på egen hånd, det er ingen veg forbi. Likevel, å høre til en flokk, stor eller liten, gjør livet lettere og oss gladere, åpnere og varmere.

Ensomheten vi må leve med

Mange lever alene, selvvalgt eller ikke, uten nære nettverk og folk som husker dem når det røyner på. Antageligvis er det situasjoner vi må tåle å leve med slik vår globale verden fungerer. Da betyr hverdagsnærheten mye; en tur på butikken, biblioteket, kafeen, rusle i gata, et foredrag, en lokal forening, et åpent og inkluderende nabolag, et smil, et hei, kan være det vi trenger for å høre til.

Den ensomheten er ikke forårsaket av pandemien, men i aller høyeste grad forsterket av den.

Ensomhet som fellesprosjekt

Hva kan gjøres? Er det noe å gjøre? Skal vi vente til alt er bra igjen og håpe at alle ensomme er tilbake i felleskapet? Mange kommer tilbake, med små eller store mentale rifter som gror etter hvert. Andre har oppdaget sin virkelige ensomhet, den som ligger skjult bak en tur på kjøpesenteret, en prat med en selger, at det aldri ringer på døra, ingen inviterer. Det er ikke enighet blant forskere om ensomheten totalt øker, nesten halvparten av nordmenn lever enslig, men er ikke nødvendigvis ensomme. Det vi vet er at opplevd ensomhet er belastende for helsa, både fysisk og psykisk.

Siden vi er ganske sikre på at det alltid vil være noen (mange) nær oss som av mange årsaker opplever sterkt å ikke ha noen å støtte seg til, noen å dele med, hva kan vi som samfunn gjøre, ta ansvar for?

Noreena Hertz har skrevet boka Ensomhetens århundre, der hun ser på hva slags samfunn som fostrer så mye ensomhet, og hva slags samfunn vi trenger for å forebygge ensomhet. Den globale verdensorden, med maktkamper, kapitalisme, tap av jobber og verdighet, rolleendringer, et nærmiljø i endring, små boenheter i trange byer, og familie et helt annet sted, gjør oss maktesløse og fremmedgjorte. Gapet mellom dem som takler det nye samfunnet og de som faller av øker.

Kanskje ikke du og jeg kan makte å ta de store løftene for å endre et samfunn som er i ferd med å splitte oss.

Men vi kan bidra der vi er. Alle trenger å bli sett, å tilhøre en flokk, enten det er en hilsen på gata, hei i butikken, inkludert i bygda og nabolaget, anerkjennelse på jobben, invitere inn i en lokal forening eller sosial sammenkomst. Vår oppmerksomhet og hverdagsinnsats teller.

Det blir bra

Vi kan alle være det sosiale limet ethvert samfunn trenger;

Det koster lite å møte naboen og alle andre med et smil og interesse, bruke fem minutter ekstra på en du treffer, men tåle avvisning. Et lukket og avvisende ansiktsuttrykk kan bare være en maske det er mulig å slå sprekker i. Ensomhet kan stenge følelsene inne og bli til avvisning og aggressivitet, i stedet for det et medmenneske har behov for; å bli sett.

Vi vet det alle sammen, vi elsker å bli sett.



Kommentarer