Aldri mer oppgradering – eller?

 

 

Jeg har vært pc og internettbruker i et langt, voksent liv. Vært med fra begynnelsen, liksom. Jeg sier ikke EDB-maskin – for å si det sånn, jeg henger med. Kunnskap og utdanning er tross alt min profesjon. Jeg er ikke redd for å trykke og prøve. Mangen gang har jeg løst problemet, uten å ha peiling på hvordan jeg fikk det til. Men jeg fikk det til. Jeg er ikke ung, i alle fall ikke utenpå, men jeg blir dødelig fornærmet når noen - yngre – behandler meg som jeg aldri hadde sett en PC før. Spør om jeg kan bruke PC, om jeg er på nett, kjenner til sosiale medier, forteller meg hvor jeg skal trykke på send når eposten er ferdigskrevet, og i det hele tatt. Jeg skal innrømme det, jeg hadde ikke vunnet om det stod på farten. Mange yngre har kommentert; du må gjøre slik, hvorfor gjør du sånn? Så går det så fort at det er umulig å henge med-irriterende; jeg har funnet min måte, har mine rutiner, hjernen og mitt PC-system henger godt sammen. Jeg vet alltid hvor greiene er lagret, eller egentlig hvordan jeg skal finne det igjen dersom jeg ikke husker hvor det ble lagret. Det går som smurt, eller akkurat nå – gikk som smurt.

For så begynte det å dukke opp en melding om oppgradering av windows, det var ikke måte på mas. Det blunket og blinket nede i hjørnet, så på hele skjermen og advarslene stod i kø om sikkerhetsproblemer dersom jeg ikke fulgte opp. Huff, jeg ville selvfølgelig ikke risikere virus og hacking, utpressing og verre ting. Så jeg slo til. -OK, sa jeg, -sett i gang. Ikke det, nei, for liten plass. Så jeg slettet med hjertet i halsen. Først med «tenk om» som brems, så modigere og modigere. Men det hjalp ikke; for liten plass. Men maset fortsatte; forstyrrende, store, dominerende beskjeder om et farlig liv.

Jeg krøp til korset og gikk til ekspertene som mente at det var helt riktig å oppgradere. De skulle ordne det i løpet av en uke. Det gikk tre, men det er en annen historie.

Windows ble oppgradert fra 7 til 10. visstnok i siste liten. Jeg og PCn unngikk så vidt et farlig liv med 7ern, gammel og utdatert som den var og snart ute av drift.

Etter oppgraderingen oppdaget jeg forresten at egentlig anbefales man å kjøpe ny PC, da ville Windows 10 fungere best. For egentlig er ikke gammel PC, eller var det eldre, og Windows 10 gode venner.

Jeg kjøpte ikke ny PC. Jeg er så glad i den lille, lette sølvfargede forlengelsen av mitt eget, innebygde operativsystem. Egentlig er jeg, eller egentlig hjernen min, helt avhengig av den. Sammen regisserer de to alle mine gjøremål. Som jeg gledet meg til å få hjem min halve hjerne. Men den måtte ha vært utsatt for slag. Ingenting var som før. Eposten? Jeg fant den jo igjen, det tok meg vel noen timer; ny bruker, nytt passord. Microsoft: du har forsøkt for mange ganger, bevis at du ikke er en robot. Skriveren hvorfor fungerer ikke den? Må kobles på igjen, hm? Og hvorfor lagret alle filene seg i wordpad, eller som kaosexel, ikke lesbart.

For å gjøre historien kort; langsomt, langsomt ble jeg venn med min Windows 10, ad omveier med mye banning. Jeg kan skrive ut i alle slags varianter, jeg kan lagre i word og excel, jeg nærmer meg et vennskap med epoststrukturen. Og jeg er nok blitt en bedre lagrer, for jeg finner ikke den kjekke greia der man kunne skrive inn et stikkord og vips så var situasjonen reddet.

Etter noen uker med forbannelser og strev, kunne jeg faktisk konkludere med økt kompetanse. Det er ikke så dumt at alt blir snudd på hodet en gang imellom, at godt innarbeidede vaner og rutiner utsettes for harde prøvelser og noen nye hjerneceller tas i bruk, slik at nye løsninger presser seg fram. Nye rutiner, mer oppdaterte, er heller ingen dum bivirkning.

Det er bare å innrømme det, det er lenge siden jeg har følt meg så nysgjerrig på hvilke muligheter en oppgradering gir meg. Selv om det er litt tidlig å takke Microsoft.