Læring i arbeidslivet anerkjent med realkompetansevurdering

Nylig avsluttet et pilotprosjekt om realkompetansevurdering mot standarder i arbeid, som Arbeidslivets opplæringssenter ledet i samarbeid med Iceland Business (SA) og Islands LO (ASÍ). Prosjektet fikk støtte fra Opplæringsfondet. Prosjektet fokuserte på arbeid som ikke krever formell utdanning og anses blant det som vil bli ganske forandret i nær framtid.

 
Ingibjörg Ösp Stefánsdóttir, leder for avdelingen for konkurranseevne hos Iceland business Ingibjörg Ösp Stefánsdóttir, leder for avdelingen for konkurranseevne hos Iceland business

Ingibjörg Ösp Stefánsdóttir, leder for avdelingen for konkurranseevne hos Iceland business, deltok i prosjektet. Dialog fikk et Teams møte med henne for å høre om prosjektet og voksenopplæringens status på Island.

- Arbeidet i avdelingen for konkurranseevne dreier seg om mange ulike måter for å styrke konkurranseevnen til islandsk arbeidsliv. Utdanningsspørsmålene er veldig omfangsrike, og vi blir alt klarere over at der spiller det formelle utdanningssystemet ikke nødvendigvis hovedrollen, fordi den kunnskap og kompetanse som personer erverver seg ved uformell utdanning, i voksenopplæringen og på arbeid, eller etter at de har fullført formell utdanning, ikke er mindre viktig, sier Ingibjörg Ösp.

 

Realkompetanse er all kompetanse en har skaffet seg på forskjellige måter som arbeidserfaring, yrkesutdanning, fritidsaktiviteter, skoleutdanning, foreningsvirksomhet og familieliv. All læring er verdifull og derfor viktig at den blir dokumenter uansett hvor den er tilegnet.

Ifølge en studie utført av CEDEFOP er om lag 85% av individenes kompetanse tilegnet utenfor det formelle skolesystemet. (CEDEFOP, 2018).

Folk fortsetter å tilegne seg kompetanse og ferdigheter hele det yrkesaktive livet. Det er viktig at denne delen av kompetansen er synlig og verdsatt i arbeidslivet. Dette blir stadig viktigere med de raske endringene i krav om arbeidsferdigheter og det faktum at folk oftere bytter arbeid.

(Fra prosjektets sluttrapport)

Mye som ikke er fullført

- Det er mye ufullført innen voksenopplæringen. Vi er nødt til å utvikle rammen og systemfaktorer, styrke formaliteten for å kunne vurdere og erkjenne den kunnskapen og kompetansen som er ervervet på arbeidsplassen eller innen voksenopplæringen. Derfor anser vi dette pilotprosjektet om realkompetansevurdering opp mot standarder i arbeidet som et viktig skritt i den retning.

Vi som arbeider med utdanningsspørsmål hos SA er representanter i styrene for Arbeidslivets opplæringssenter, Opplæringsfondet og diverse utdanningsfond. Vi mener fortsatt at det er mulig å utvikle og styrke samarbeidet mellom alle disse partene, i fred og fordragelighet. Alt tatt i betraktning handler det om enorme ressurser og kapital som kunne anvendes mer effektivt, sier Ingibjörg Ösp.

Hva skjer etter at pilotprosjektet tar slutt?

- Nå står vi overfor den oppgaven å presentere prosjektet og resultatene for interessenter, arbeidsgivere og sist men ikke minst viktig, vekke interessen og forståelsen hos dem som kunne benytte seg av realkompetansevurdering. Vi trenger flere på lag med oss. Vi har snakket om at dette er et system som virksomheter i de fleste bransjer, rundt om i landet og uansett hvor de befinner seg på deres levetidskurve, kan bruke, sier Ingibjörg og fortsetter; Virksomheter som har kapasitet, kan på bærekraftig måte arbeide med dette med en faglig godkjenning, som alltid er en forutsetning. Men bedrifter som ikke stoler på at de kan dette selv, kan søke støtte, veiledning og assistanse.

Viktig å sikre kvalitet og skape tillit

- Jeg tror at i pilotprosjektet har vi gått igjennom alle aspekter som kreves for å sikre kvalitet og skape tillit til systemet. Det krever en bestemt arbeidsmåte, kunne påvise passende kunnskap og oppfylle bestemte kvalitetskrav for å bli godkjent. Selv om prosessen krever en sentral kontroll kan bedrifter eller bransjer likevel beholde myndighet over den. Nå stilles virksomhetenes interesser på prøve, vi må vekke deres interesse og mobilisere dem for å bidra sammen med oss.

  

Vi trenger sterke representanter. Med støtte fra driftige bedrifter og enkeltpersoner som har prøvet dette, vil vi kunne utvikle systemet.

- Generelt tror jeg at holdningene er i ferd med å endre seg. Jeg mener at vi nå etter hvert innser at skolesystemet må bygge opp kompetanser og ikke bare å undervise om svarene til alle spørsmål. I skolesystemet må vi bygge opp og trene på den kompetanse som blir nødvendig i lys av de endringer vi står overfor. Mange jobber forandres, og noen forsvinner. Vi lever lenger, blir eldre og vil bli flere år på arbeidsmarkedet. Vi vil være lenger i arbeid. For å gjøre det lettere må det uformelle systemet gripe tak i individer på arbeidsmarkedet med tilbud om å øke kompetansen, tilegne seg kunnskap som endrede forhold i arbeidslivet krever. Tilby det som vi, kanskje, ikke har noe passende ord for på islandsk, omskolering eller umskólun kommer kanskje tettest på, sier hun.

- Forståelse for hvor viktig det uformelle systemet er øker, sammen med respekt og interesse for de løsninger som ikke ansees for å være en del av det formelle systemet. Det er kanskje uheldig at vi bruker begrepet det uformelle systemet. Vi må tenke på vårt bruk av ord.

Hvilken nytte har individer av prosessen?

- Jeg tror det er like nyttig som all annen utdanning. Alt som styrker og støtter oss faglig i de oppgaver som vi arbeider med, bidrar til at vi blir bedre forberedt til å utvikle karrieren. Kompetanseutvikling minsker risiko for at vi blir utbrent og isolert.

  

Etter min mening gjelder de samme prinsippene for anerkjennelse av kompetanse tilegnet på arbeidsplassen og den kompetansen og kunnskap som er tilegnet gjennom formell utdanning, på kurs eller i skole. Jeg tror at det er den samme drivkraften og samme utbytte som skapes.Ingibjörg Ösp Stefánsdóttir.

Økonomisk for samfunnet

- Faktisk er dette så innlysende og logisk at det er utrolig at vi ikke for lenge siden har innført et system for å anerkjenne denne type kompetanse og kunnskap. Dette er virkelig den mest kostnadseffektive måten for å bygge kunnskap og kompetanse, som næringslivet trenger. Det er mye mer kostnadseffektivt for oss som samfunn å tilegne oss kunnskap på denne måten. Vi bør anerkjenne kompetansen når den er til stede. Finne måter for å anerkjenne den og formelt sertifisere den, med et fagbrev eller standardisert på en annen måte.

Et eksempel

- Hvis en medarbeider har arbeidet for en spesialisert produksjonsvirksomhet eller som en spesialist i ti år, men bestemmer seg for å flytte til neste kommune i en lignende virksomhet. Hvis han ikke har eksamensbevis fra høgskole eller videregående skole så har han i hvert fall fagbrevet som bekrefter på beviselig måte den kunnskap og kompetanse som han har tilegnet seg.

Hvem skal delta i oppbygning og finansiering av dette praktiske systemet?

- Jeg mener at det er viktig at vi vurderer mange metoder for finansiering. Fordi vi står på meget forskjellige steder i dette prosjektet. . Det er rimelig at utdanningsfondene involveres og deltar i finansieringen av kostnaden. Men det er også naturlig at virksomhetene finansierer selv hvis de velger det. Opplæringsfondet kunne da også bidra. Min konklusjon er at det krever at mange blir involvert, til og med at individene selv kan betale.

- Jeg anser dette som et viktig verktøy, som er ekstremt verdifullt. Verktøy som kan brukes i mange bransjer og på ulike arbeidsplasser og derfor kan finansieringen være på flere ulike måter.

- Selvfølgelig kan man gjøre en satsing på visse fagområder. Det er vedvarende mangel på arbeidskraft i enkelte bransjer og der kunne offentlige instanser og interessenter samarbeide om å innføre insentiver. Det ville være fint å se noe slikt skje. Jeg mener ikke at vi skal feste slike prosjekter i bestemte former for finansiering, sier Ingibjörg Ösp.

Behov for sentralisert tilsyn

- Styrken i prosjektet ligger i at det avsluttes med formell godkjenning. Det må imidlertid ikke sette grenser for hvem som kan utføre vurderingen, det kan ikke begrenses til spesialister hos Arbeidslivets opplæringssenter eller sentrale organisasjoner. Det er viktig at det føres et sentralisert tilsyn til prosessen og sentraliserte standarder for prosessen og kvaliteten foreligger, i tillegg til at prosessen avsluttes med denne formelle godkjenningen. Å begrense gjennomføringen på den måten at bare godkjente konsulenter, som har fullført bestemte kurs, kan gjennomføre, går ikke. Det er umulig, fordi det finnes mange driftige medarbeidere i mange virksomheter, som arbeider med menneskelige ressurser, som muligens er kommet lengre enn oss i denne sammenheng. Disse virksomhetene burde få mulighet til å gjennomføre vurderingen på egne vilkår, men hente standardene og godkjenningen, fagbrevet, hos den som har fått ansvaret med tilsynet. Helt naturlig at det er et sted som har oppgaven med sertifiseringen.

Unødvendig at mange finner opp hjulet!

- Vi som tilhører denne fåtallige nasjonen havner ofte i den fella at alle skal finne opp hjulet. Alt for mange gjør det samme. Vi kan bare se på universitetssystemet for å innse det. Jeg mener det er uhyre viktig at virksomhetene kan gjennomføre, men at de alltid henter standardene og sertifiseringen hos den samme instans. Det sikrer at resultatet har gyldighet andre steder enn i den vedkommende virksomhet og det spiller hovedrollen for individene.

  

Vi vil styrke individene, det er jo hovedformålet. Ingibjörg Ösp Stefánsdóttir

- Det er en viss svakhet i voksenopplæringssystemet vårt at folk kan drive rundt, ta kurs her og kurs der og ha forskjellige jobber, men får ikke kunnskapen bekreftet på en helhetlig måte, sier Ingibjörg Ösp. Du kan få bekreftelse på et ti timers kurs her og ytterligere ti timer der, som du har fullført. Men vi klarer ikke å fange opp helheten, og det at vi ikke klarer å formalisere kunnskapen som er tilegnet på en eller annen måte, har en stor innvirkning på selvtilliten.

Hvordan kan vi forbedre systemet?

- Jeg tror at det er et behov for en blanding av innhold og struktur. Det er svakheter i systemet vårt, vi er for bundet til livslanglæringssentrene rundt om i landet. Sentra som alle sliter med driften, opprettholder et minimumstilbud for å overleve. Og de prøver alle å gjøre det samme i dette lille landet vårt. Noen klarer knapt å lage nok prosjekter til å beholde en ansatt. Det er ikke noe incitament for de som jobber med Utdanningsfondet å utvikle seg.

  

Det er alt for liten utvikling på gang og prosessen er så seig at kunnskapen er nesten foreldet når læreplanen og kursene er kommet gjennom hele den formelle prosessen. Ingibjörg Ösp Stefánsdóttir

- Jeg ville se at vi flyttet oss i langt større grad over i digitale omgivelser. Tilby nettbasert utdanning i et virkelig interaktivt digitalt miljø. Dermed mener jeg ikke at man kan se noen forelesninger på nett eller løse oppgaver, men et reelt undervisningsmiljø. Skulle gjerne se at vi åpnet opp for langt flere for å tilby kurs for voksne. På den måten ville vi være nødt til å holde oss i topp form. Ville klare å holde utdanningstilbudene i takt med utviklingen i arbeidslivet.

- Livslanglæringssentrene rundt om i landet er viktige for regional utvikling. Jeg ville gjerne se større spesialisering blant dem. For eksempel kunne vi forestille oss at senteret på Vestfjordene ledet i alt som vedkommer fiskeindustrien. Når behov for utdanning på det feltet oppsto på Østfjordene, så kunne de undervises på nett eller få ferdig pakke. Alle behøver ikke å gjøre de samme. Dette er den strukturelle svakheten.

Vi må legge større vekt på digital utvikling.

- Innholdsmessig må vi legge mye større vekt på det digitale området. Gjennomgår man læreplanene og beskrivelsene som er tilgjengelige hos Arbeidslivets opplæringssenter, er det utrolig hvor mye som mangler der. For eksempel søkte jeg etter et kurs i måleteknologi. For nå skjer alt i datamaskiner og måleutstyr. Måleteknologi eller håndtering av utstyr og teknologi nevnes ikke i de eksisterende læreplanene. Nesten ingenting finnes der som handler om de nye teknologiene, sånn som digital teknologi, droner og 3D-utskrift, som er på full fart inn i dag. Jeg forstår ikke hvilke behov vi skal møte med mange av læreplanene som sentrene underviser etter i dag. Det nytter ikke å se i bakspeilet.

- Jeg forstår motviljen, at det er fristende å selge videre det som allerede finnes. Det er den tryggeste måten. Læreplan som er klar og lærere som kan undervise etter den. Gå ut til virksomhetene og selg det som finnes i stedet for å se fem år fremover, og prøve å tilby utdanning som virksomhetene kommer til å trenge da.

- Vi befinner oss i en meget alvorlig situasjon og vi har lang vei foran oss, både når det gjelder innhold, utdanningens struktur og systemet vårt, sier Ingibjörg Stefánsdóttir avdelingsleder for konkurranseevne hos Iceland business.

I en tidligere artikkel om prosjektet er bakgrunnen, samt hvert trinn i prosjektet, beskrevet i detalj: Realkompetanse-vurdering mot arbeidslivskriterier