Samisk voksenopplæring – voksenopplæring for samer

 

 

Fra gammelt av skjedde all kunnskapsformidling blant samene i et nettverk tilknyttet familie eller slekt. Men også andre sosiale relasjoner hadde betydning, slik at fjernere slekt, gudforeldre og navnebrødre/-søstre kunne ha betydelig funksjon i (ut)danning av barn og voksne. Gjennom arbeid og muntlig overlevering” bidro en med å opprettholde de kunnskaper og ferdigheter som var livsnødvendige for å overleve som naturfolk. ”Utdanningsnivået” var da selvsagt avhengig av hva dette nettverket kunne bidra med av kunnskap og ferdigheter. Poenget er at all opplæring sprang ut fra egen kultur. Slik sett synes jeg at begrepet ”Samisk voksenopplæring” passer godt for å beskrive denne opplæringsformen.
I dag har samene blitt del av det moderne samfunnet der utdanning er noe som alltid knyttes til en skole eller institusjon. Vi har fått samiske grunnskoler, videregående skoler, Samisk høgskole og samiske avdelinger ved noen universiteter. Målet er å ivareta og utvikle et stort spekter av samiske fag som språk, håndverk(duodji), etc. slik det gjøres ellers i samfunnet.

Nedgang i studietimer

Som kjent har samene i Norge status som urfolk, og er ikke bare minoritet eller en særinteressegruppe. Men hvordan står det så til med voksenopplæring blant samene i Norge? Vi har kun 2 studieforbund som har samisk i navnet; Samisk studieutvalg – SOL og Sjøsamisk studieforbund. Disse har som hovedmål å drive med voksenopplæring for den samiske befolkning i Norge. Totalt genereres det i underkant av 15 000 studietimer i året gjennom disse studieforbundene. Dette er lite, og i nedadgående trend med henblikk på tidligere år da SOL alene var oppe i 25 000 studietimer. Nedgangen skyldes mest de statlige nedskjæringene, men noe kan begrunnes ut fra at grunnopplæring i samisk språk og kulturfag tilbys av atskillig flere offentlige aktører enn for 20 år siden. Dette skal vi være veldig glade for, fordi det ligger en lang kamp bak arbeidet med å bygge opp et utdanningssystem for samene.
Etter 15 år i folkeopplysningsbransjen opplevde jeg noe som jeg ikke hadde trodd, og langt ifra håpet; En nyhetsreportasje på samisk TV kunne avsløre at svært få personer under 50 år behersker kunsten å sy skaller (samisk fottøy av reinskinn). Skaller har i uminnelige tider vært det eneste hensiktsmessige fottøyet i den barske polarvinteren. Denne realkunnskapen var livsnødvendig, og det var kvinnene som måtte lære seg dette. Vi hadde alltid følt at kunnskap i duodji er noe som ligger solid forankret i kulturen og at ingen behøver å bekymre seg om dens eksistens.

Den genuine kunnskapen avtar

Min umiddelbare konklusjon etter TV-reportasjen var; Samene har kommet til et punkt der den genuine realkompetansen i duodji er i ferd med å forsvinne blant folk. Vi hadde sett tendensen allerede en god stund utenfor de samiske ”kjerneområdene”, men nå snevrer det seg innover slik at kunnskapsmangelen merkes også her. Etter samtaler med folk ”på gata” erkjennes det å ha blitt vanskeligere å få tak i tradisjonelle samiske bruksklær. Kunnskapen er i ferd med å avta, samtidig som de eldre tar den med seg i graven. Hvis denne trenden fortsetter, er jeg redd for at det om 15-20 år ikke vil finnes en naturlig genuin duodjikultur blant samene.
For oss i voksenopplæringssektoren er dette dårlige nyheter, og en kan spørre seg hvor svikter det. Vi mener sjøl at vi har stått på hele tiden for å opprettholde en best mulig opplæringsvirksomhet med de ressursene vi rår over. En kan spekulere i om det muligens har oppstått et vakuum i utdanningssystemet som ikke fanger opp samisk tradisjonskunnskap på grasrotplanet. Eller er det slik at vi opplever et paradigmeskifte i samfunnet som ingen rår over?

Viktig oppgave at opprettholde duodji

Som ansatt i studieforbund har jeg alltid hatt tro på at vi kan være med og hjelpe til. Jeg har innsett at den gamle samiske opplæringstradisjonen ikke kan gjenopplives, men har sterk tro på at vi kan opprettholde eller forlenge eksistensen av duodji som en naturlig og levende del av samisk kultur. Dette bør bli en viktig oppgave for de samiske studieforbundene, som snarest må rette fokuset mot disse nye utfordringene. Denne type voksenopplæring kan være en siste skanse om en ønsker å opprettholde en genuin samisk duodjitradisjon. Det er svært viktig og på tide å styrke voksenopplæringen i studieforbundene.
Det finnes ikke ”ein samla samisk vaksenopplæringsplan (Jfr. Forsker Svein Lund, UNESCO undersøkelse 2000). ”Samisk voksenopplæring” er ikke på sakskartet som et selvstendig begrep. Vi er en liten bit av det ordinære vo-systemet i Norge, som konkurrerer om midlene med idretten, musikken, natur og miljø og alle de andre studieforbundene. Vi kan erkjenne at enn så lenge har vi ”Voksenopplæring for samer”.