Svineinfluensa, forskning, media og folkeopplysning

 

 

Forskningens påvirkning på holdninger

Innledningen i den ferske forskningsmeldinga understreker hvor viktig forskningen har vært for å bygge innsikt og holdninger. ”Vår sivilisasjon bygger i stor grad på den innsikt og meningsbrytning som er skapt gjennom forskning. Århundrer med forskning har påvirket våre holdninger, vår tenkemåte og våre verdensbilder. Forskning har gitt oss ny erkjennelse og bidratt til betydelige framskritt.” En forutsetning for at det er slik, er at resultatene fra forskningen formidles til allmennheten. At forskningen har et folkeopplysningsperspektiv. Det står å lese i meldinga at ”formidling av forskning må treffe både allmennhet, næringsliv, offentlig sektor og forskersamfunnet.” Spørsmålet er om den gjør det?
Dårlig forskningsformidling – journalistenes eller forskernes ansvar?
- Journalistene skaper nyheter av saker som det overhodet ikke er faglig ballast for, uttalte professor Rune Blomhoff ved Universitetet i Oslo i et intervju med Norges største studentavis, Universitas, i fjor. På denne måten mener han forskningsformidlingen skades gjennom journalistikken. Forskningsjournalistikken er preget av at journalistene ikke har gått langt nok inn i stoffet, sier han. – De har bestemt seg på forhånd om hva som skal på trykk. Når de ringer en ekspert, forventer de en bekreftende kommentar. Det som gjerne skjer, er at forskerne dreper historien, ved å si at det trengs mer forskning før man kan konkludere. Dermed havner ekspertens kommentar nederst i artikkelen. Det er et problem for formidlingen at mediene er så interessert i «nyheter», istedenfor de store utviklingstrekkene i forskningsfronten, sier Blomhoff til Universitas.
På den annen side er det også en selvjustis i de akademiske miljøene, på forskere tør å uttale seg, men risikerer kritikk fra eget institutt. Ofte er det vanskelig for medier å få bredde i forskerkommentarer, fordi så mange velger å ikke la seg intervjue. - Hvor mange professorer i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo uttaler seg rundt valg? Holdningen er at du skal ikke stikke deg fram. Popularisering er ikke populært, sier hun.

Formidling belønnes ikke

En annen viktig faktor som ganske sikkert bidrar til at forskere ikke vil bruke så mye av sin dyrebare tid på å fortelle om sine funn og bruke sin kunnskap til å kommentere aktuelle saker i mediene, er at denne formidlingen ikke belønnes. Det er ikke meriterende å kommunisere med publikum, verken økonomisk eller statusmessig i forskermiljøene. - Sånn som det er nå, er det kun personlig engasjement som avgjør i hvilken grad man formidler faget sitt. Da blir det gjerne sånn at de samme, mest medievante svarer hver gang. Mange føler seg misbrukt av media, og velger å holde seg unna, sier Blomhoff i det nevnte intervjuet med Universitas. - Det er ikke nok ressurser til å finansiere aktiv forskningsformidling, hvilket er et stort problem. Det er jo fritiden min jeg bruker når jeg snakker med journalister, sier professor Christian A. Drevon i det samme intervjuet.
Regjeringa kan heller ikke beskyldes for å bruke forskningsmeldinga til å ta de nødvendige økonomiske grepene som kan endre på denne situasjonen. Følgende står i forskningsmeldinga: ”Dagens finansieringssystem for universiteter og høgskoler har egne resultatbaserte komponenter for forskning og utdanning, men ikke for den tredje hovedoppgaven, formidling. Innføring av en formidlingskomponent har vært utredet i to omganger, men er ikke gjennomført.” Regjeringa konkluderer med at deres tiltak er på nytt å vurdere innføring av en formidlingskomponent i finansieringssystemet.

”Open access” på godt og vondt

Til forskningsmeldingas og Regjeringas forsvar finnes det et fokus på ”open access”, åpen tilgang til vitenskapelige tidsskrifter og artikler for alle. ”Prinsipielt mener regjeringen at all offentlig forskning bør være åpent tilgjengelig, så sant ikke andre hensyn hindrer det. Den samfunnsmessige gevinsten av full åpenhet rundt forskningsresultater er stor, både i og utenfor forskersamfunnet. Åpen tilgang (open access) til tidsskriftartikler innebærer at lesere har gratis, elektronisk tilgang til fulltekstversjon av artiklene. I åpen tilgang ligger det et stort potensial for økt tilgang til og spredning av forskningsresultater.”
Professor Rune Blomhoff mener, i følge Universitas, at det faktum at det nå er enklere å få tak i forskningsartikler bidrar til at for eksempel journalister kan lete seg fram til akkurat den påstanden de kan skape nyheter av. Han peker på at journalistene tidligere måtte gå via fagfolk for å få tilgang til informasjon og forskningsresultater. - Denne måten å jobbe på blir helt feil i forhold til vitenskapen. Man finner alltids en artikkel som formidler en «nyhet», eller sier noe journalistisk interessant, men det betyr ikke at innholdet er viktig og representativt av den grunn. Vi forskere stoler ikke på én artikkel, man må gjennom flere hundre artikler for å danne seg et nyansert bilde av en sak, sier han.
Selv om det er ulemper med åpen tilgang til forskningsresultater, er det ingen fremtid i å la være. Som Regjeringa skriver: ”Offentliggjøring og publisering gjør forskningen synlig og etterprøvbar, og er en forutsetning for samfunnets tillit til forskere og forskning. Åpen tilgang til forskningsdata og forskningsresultater er nødvendig for å øke tilgangen til eksisterende kunnskap og sikre samfunnet en uavhengig kunnskapsbase”. Den samfunnsmessige gevinsten av full åpenhet rundt forskningsresultater er utvilsomt stor, både i og utenfor forskersamfunnet.

Kunnskapssamfunn uten folkeopplysning?

I byggingen av kunnskapssamfunnet burde sammenhengen mellom forskning og folkeopplysning være ubestridt og opplagt. Kanskje er det på tide at flere forskere tar sin folkeopplysningsoppgave på alvor. En forsker som tilsynelatende har gode holdninger men som tilsynelatende har resignert på området, er professor ved avdeling for ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Christian A. Drevon. Han uttaler seg slik i den tidligere nevnte artikkelen i Universitas: ”Er det slik at er man ekstrem nok, får man oppmerksomhet, og det finnes altfor mange av dem som bare er ute etter oppmerksomhet. Det jeg forsøker å drive med, er folkeopplysning, og folkeopplysning er sjelden særlig ekstremt.”
Uttalelsene som er sitert i denne artikkelen kan tolkes slik at forskere i sin formidlingsrolle ofte opplever seg som ofre for media eller for sitt eget behov for oppmerksomhet. Antageligvis er bildet mer nyansert, men i en tid da kunnskap, og ikke minst forståelsen for riktig kunnskap, er ekstremt viktig for folks mulighet til å ta gode og rasjonelle avgjørelser, har forskningen et selvstendig og nødvendig ansvar for å formidle viktige resultater fra sin forskning. Folkeopplysningens egentlige idé var å demokratisere kunnskap. Forskningen har en viktig rolle i denne tradisjonen, nettopp som motvekt mot det overflatiske, ekstreme og forenklede som den selv mener den er et offer for. Utfordringen må forskerne ta selv. Sammen med myndighetene.

Kilder:
Fra folkeopplysning til full forvirring, Universitas 5/11-2008
Forskningsmeldinga Klima for forskning
Forskere utydelige - journalister ukritiske, Norges Forskningsråd 8/5-2009
13 000 døde av svineinfluensa, VG, 27/4-2009