Voksenutdanning ved veiskille?

Ser man over feltet, vises flere tegn. Etter min mening er det særlig tre som skiller seg ut.

• For det første har arbeidslivet, på en positiv måte, i stor grad tatt over ledelsen ved utforming og gjennomføring av etter- og videreutdanningen.
• For det andre er det store framskritt innen informasjonsteknologi og bruk av den.
• Sist, men ikke minst viktig, er det voksende antall personer som tjener til livets opphold som underviser eller veileder i etter- og videreutdanningen.

I nytt forhold til et annet departement?

– Saksområdet voksnes læring, etterutdanning eller livslanglæring hører administrativt til under utdannings- og kulturdepartementet. Gjennom tidene er vi vant til at alt som angår utdanning og opplæring hører hjemme der. Men voksenutdanningsfeltets egenart og stadig strengere krav fra arbeidslivet om vedvarende oppdatering av kompetanser forstyrrer dette gamle bildet. Nå ser vi tegn på at saksområdet har alt tettere forhold til arbeids- og innovasjonsdepartementet. Et lysende eksempel på et slikt skifte er det nye Turismens kompetansesenter som er finansiert av arbeids- og innovasjonsdepartementet, men ikke det gamle og gode utdanningsdepartementet, sier Eyjólfur.

Et annet eksempel på at arbeidslivet former systemet for etter- og videreutdanning er at nå gjennomføres realkompetansevurdering eller validering, mot arbeidslivets standarder

– Hittil har validering stort sett vært opp mot lære- og studieplaner for inntak og eller for å forkorte studier. Jeg mener at disse eksemplene gjenspeiler på en klar måte at systemene for utdanning er to, den formelle skolesystemutdanningen og den uformelle arbeidslivsutdanningen, sier Eyjólfur.

Nye generasjoner zeta og alfa

På islandsk finnes et ordspråk «Hvað ungur nemur, gamall temur» som betyr at de unge læres opp av eldre. Gjennom århundre, hele verdenshistorien, har vi gått ut ifra at eldre generasjoner leder utdanning og opplæring av de yngre.

– Men det stemmer ikke lenger, sier Eyjólfur. Utdanning og opplæring forandres radikalt i takt med teknologiske fremskritt. I hvert fall hva angår digital teknologi. Faktum er nemlig, at hver ny eller yngre generasjon som kommer frem og starter sin vei i et utdanningssystem, i realiteten besitter de mest avanserte digitale kompetanser.

Kan det være slik at de yngre i alt større utstrekning lærer opp de eldre?

– De som arbeider med liveslanglæring innser denne realiteten og funderer hvordan de som har mindre digital kompetanse skal kunne lede de som har større digital kompetanse. Fagfelleutdanning, samarbeid og teamarbeid blir alt mer populær, ikke minst fordi de yngre generasjoner har mye å bidra med og utmerker seg på bestemte felter. Fremtidens voksenutdanning må ta sikte på den yngste generasjonens behov til enhver tid, fortsetter direktør Eyjólfur Sturlaugsson og leder for Kvasir.

De som tar seg av voksnes læring blir stadig flere

Etter- og videreutdanning handler i bunn og grunn om å oppdatere kompetanse med jevne mellomrom, både i offentlig og privat sektor. Om man tenker etter, er det det slett ikke noen enkel oppgave. Stort antall mennesker arbeider med denne helt nødvendige oppgaven. Til tross for at denne gruppen er fragmentarisk og saksområdet omfattende og kanskje ikke så godt definert, så er det et faktum at vi som arbeider direkte eller indirekte med livslanglæring omfatter veldig mange. Feltet er med andre ord blitt stort og vokser stadig. Det er sannelig en forandring fra før.

Vår oppgave er å vedlikeholde kompetanse

– Vi som tar oss av livslanglæring er snekkerne som skal vedlikeholde kompetanse og ferdigheter i samfunnet, sier Eyjólfur og fortsetter:

– Utdatert kompetanse skal oppdateres i takt med samfunnets utvikling. Derfor er det innlysende at vi er en ganske tiltrengt flokk mennesker. Alt som angår forandringer, tilpasning, restrukturering, innovasjon, implementering, konkurranseevne og … er faktorer som kaller etter vedvarende etter- og videreopplæring. Vårt arbeid i samfunnet er tett forbundet med forandringer og fremgang i økonomien.

– Læs også NVL’s rapport «Basic digital skills for adults in the Nordic countries»

Livslanglæringssnekkere

– Vi som snekkere trenger stadig nytt materiale for å kunne tilby de etterspurte tjenestene. Alle vi, menneskene i livslanglæringsbransjen, skal i den sammenheng, være sanne forbilder for andre hva angår oppdatering av egen kunnskap og kompetanse. Konferansen vi i Kvasir sto for var et bidrag. Med den ville vi ta en titt inn i fremtiden for å få bedre sjanse til å forberede oss for det som kommer, fortsetter Eyjólfur.

En ny gruppe fagarbeidere blir til!

– Hvis etter- og videreutdanning er ved et veikryss, så gjelder det samme om det sosiale miljøet, som de som tar seg av den slags livslanglæring oppgaver, arbeider i. Som leder for Kvasir ønsket jeg at konferansen verken handlet om systemene eller administrasjonen av livslanglæring. Jeg mente det var mest interessant å snakke om oss som lever og arbeider i den fragmentariske og omfattende bransjen. Etter min mening tilhører vi en ny type fagarbeidere, om de råder ingen tvil. Spørsmålet dreier seg heller om hvordan vi, i denne faggruppe, kommer til å klare oss, sier Eyjólfur Sturlaugsson.

Viktig at vi identifiserer oss

– Det er viktig at alle de talentfulle menneskene som danner basis for livslanglæring på Island føler seg sosialt og faglig forbundet. Jeg tror at denne nye gruppe fagarbeidere får en felles identitet som styrker den ved å fortsatt utvikle livslanlæring i landet, sier Eyjólfur Sturlaugsson til slutt.