Vi har møtt nesten to hundre dedikerte, aktive og engasjerte lærere som legger hele sin sjel i å undervise og hjelpe medmennesker til å finne de første knaggene i et nytt språk, de første ordene i en dialog, og etter hvert også tilsvarende ord på papiret eller på mobiltelefonen. Lærerne vil lære mer og deltok derfor nylig på Alfarådets store konferanse i Gullbrannagården sør for Halmstad.
NVL utfordret noen av lærerne med følgende spørsmål:
- Hva er din største glede i jobben?
- Hva er din største utfordring i jobben?
- Har du egne innfallsvinkler i undervisningen?
- Hva tar du med deg hjem fra konferansen i Gullbranna?
Sanna Markkanen, Porvoo i Finland, underviser voksne med lite eller ingen skolegang på Porvoo/Borgå medborgarinstitut. Hun har 10-14 deltakere på basiskurs med deltakere fra Sudan, Thailand, Afghanistan, Syria.
Sanna har vært lærer i 20 år. Hun har også vært rektor, men har gått tilbake til undervisning, og trives med å undervise på basiskurs.
– Min største glede i jobben er kontakten jeg får med elevene, «connection». Jeg møter mennesker med ekte meninger som åpner seg og gir av seg selv. Det viktigste er å få i gang den muntlige kommunikasjonen, så bruker vi den for etter hvert å skrive.
Å by på seg selv
– Min største utfordring er når jeg møter personer som ikke ønsker kontakt og ikke er med i det som skjer i klassen. Det kan også være menn som ikke vil avsløre hva de kan eller ikke kan. I slike tilfeller må jeg være tålmodig, vise vennlighet og jobbe for å vinne tillit.
– Jeg tror på det uhøytidelige, å by på seg selv, gjerne gjøre seg til latter, for å skape kontakt og åpenhet.
Transspråking
– Jeg har allerede prøvd Wakelet-app-en som Jen Vanek introduserte i foredraget sitt. Jeg vil også se mer på det vi lærte om bruk av iPad i litterasitetsklasser. Videre vil jeg diskutere transspråking (translanguaging) på skolen vår, da jeg tror at vi kunne definere bedre den rollen som en flerspråklig språkassistent har. Til sist har jeg også tatt med meg hjem følelsen av å høre til – det var inspirerende å møte kollegaer fra alle nordiske land samt Tyskland.
Alexandra Ljungkvist Sjølin, Sverige, underviser på Liljeholmens gymnasium i Stockholm. Hun har to grupper i språkintroduksjon, takt 1, for unge innvandrere i alderen 16-19 med liten eller ingen skolegang. Det er mange nasjonaliteter i gruppa, somaliere, afghanere, eritreere. De får en form for vitnemål når de er ferdig på Liljeholmen, det vil si at læreren skriven en vurdering til den enkelte.
Alexandra har utdanning og erfaring fra teater og film. Da hun utdannet seg til teaterlærer, valgte hun svensk som tilleggsfag, og oppdaget da svensk som andrespråk. Derfra var veien kort til å bli lærer i svensk.
Livskraft
– Min største glede er møtet med den livskraften som finnes! Deltakerne viser varme, støtter hverandre og blir som en familie. Så hender det også at tidligere elever og kommer og hilser på. Her om dagen kom det en som var min elev for fem-seks år siden. Nå hadde han egen leilighet og fast jobb. «Tack for ditt tålamod, Alexandra», sa han. Og jeg kjente gleden og motivasjonen til å jobbe videre. Vi kan sette ut frø, og så må vi håpe at frøene vokser og gir gode resultater.
– Min største utfordring er at jeg ikke må ta egen litterasitet for gitt. Jeg må forsøke å skrelle den bort, slik at jeg kan sette meg inn i elevenes situasjon. Dette er på en måte også bra, fordi det gir kreativitet. En annen utfordring er tid. Vi har for kort tid på oss. Elevene går videre til takt 2, enten som gruppe eller enkeltvis, avhengig av progresjon.
– I undervisningen benytter jeg meg av teater og film. Vi spiller roller med enkle dialoger, først muntlig, og når vi har øvd mye, skriver vi dem ned. De gjør opptak med nettbrett av hverdagslige situasjoner. Så klipper jeg det, og resultatet blir wow!
Et utvidet kollegium
– Hva vil du ta med meg hjem fra konferansen? (Her lar vi Alexandras eget språk kommet il orde.)
– Först är det alla fina möten och all inspiration som samtal, föreläsningar har gett mig. Nya kontakter har skapats som förhoppningsvis blir samarbeten, ett vidgat kollegium. Jag har också fått syn på att vi gör mycket bra i den verksamheten jag är i, vilket skapar en fin trygghet. En bra grund när vi vill utveckla. Jag tar också med mig vikten av att strukturera upp undervisningen med språkstöttare.
Katrine Flytkjær Holm, Horsens, Danmark, underviser ved Sprogcenter Midt i begynnerkurs i danskuddannelse for de med liten eller ingen skolebakgrunn. Hun underviser i en gruppe med ti personer, hvor elevene har undervisning i ti skoletimer i uka pluss at de gjør lekser ved studiesenteret i halvannen time i uka. Katrine underviser også i en større gruppe, hvor det er to lærere. Denne gruppa har bare lørdagsundervisning, siden deltakerne er i jobb.
Relasjonen til kursistene
– Den største gleden i jobben min er relasjonen til kursistene. Det er en stor glede for meg når de går helt fra null til å kunne lese og skrive enkle SMS-er. Verden åpner seg opp for dem.
– Utfordringen er når vi får skoleavbrudd for noen. Det er jo ulike syn på å gå på skole. Jeg synes også det er en utfordring når jeg er alene i klassen og ikke har en kollega å snakke med.
Av digitalt utstyr bruker Alexandre helst mobiltelefoner. De har tilgang på nettbrett og datamaskiner på skolen, men mange av kursistene har ikke slikt utstyr hjemme, og da fungerer det ikke så bra.
– Vi bruker også mer kreative metoder, som å løpe ut og hente noe i naturen som vi jobber videre med.
Jan vaneks mange forslag
– Hva jeg vil ta med meg fra konferansen, er Jan Veneks mange forslag og ideer til hvordan vi kan variere undervisningen. Marianne Eeks foredrag om investering er også veldig relevant når det gjelder kursistenes holdninger. (se egen sak om «investering»)
